torsdag 27. oktober 2011

Spilenatta fra Helvette!


Hjulet som var på Kristians sykkel da det skar seg ved elvekrysningen hadde et oppspist nav(det som er midt i dekket og som kobles på bakdrevet) ,  reservedekket var kringlevridd etter krasjet i Tosontsengel. Vi hadde ett hjul med godt nav, ett hjul med ødelagt felg. Vi måtte spile om. 80 spiler skulle skrus av, 40 skulle så skrus på det nye dekket med rett felg og utbyttet nav. Uten jobben hadde vi ikke kommet oss av flekken og da vi la oss halv 7 den morgenen, hadde Morten stått for fyring og Martin og Kristian sovnet flere ganger med fastnøkkelen i hånda. 
Med små kvister fra buskene rundt elveleiet, kvister med en diameter på halvannen centimeter sanket Morten ved og holdt liv i bålet, lyset og vamen i over 9 timer. Martin og Kristian skrudde hvileløst på spilene med tanken på og nå Norge som største motivator. Vi lot OL-floka gå, lo og prompet, sutra og maste, stønnet oppgitt og goflet tørt brød med honning. Marerittnatta har vi døpt til "Spilenatta fra Helvette". 
MEN vi klarte det!



Etter noen få timer søvn karret vi oss opp til strålende sol og trøttere enn den seigeste sørlending kokte vi opp frokost, ferdigstillte dekk og fikk pakket opp. Det er noe med alt, og ting tar tid, men hadde syklene fungert hadde nok vi også fungert bedre! Vi kom oss avgårde med søvn i øynene og bedre sent enn aldri pløyde vi nye mil mot gresen, allerede på overtid. Det Mongolske visumet vårt hadde en varihet på 30 dager. Vi entret Mongolia den 1.september og nå var det den 5.Oktober. Vi ville ikke lage ugang eller trøbbel for grensevaktene, vi ville egentlig være ute av Mongolia for lengst, men syklene har sagt nei. Ettertrykkelig og øredøvende skulle de også si nei igjen. På en slette bare noen kilometer fra grensebyen Tsaagaannur var det støtdemperne til Kristian som hang seg opp. Igjen midt i ingenting, igjen kom det folk for å se på og tilbydde oss alkohol, igjen måtte vi fikse og fikse og fikse og igjen ble det mørkt! 





Da vi til slutt kom oss videre kunne vi nesten ikke brydd oss mindre om hva som møtte oss og da snudde også hellet. En bil begynte å følge oss idet vi kjørte inn mot Tsaagaannuur, den tutet og blinket med lysene. Vi stoppet noe skeptisk, men uten grunn. Norak, en engelsktalende mekaniker fra det Mongolske militæret, forklarte i nattemørket at vi kunne komme hjem til han og hans familie. 


Norak virket ufarlig og vennlig og vi fulgte etter ham til det lille huset han bodde i sammen med foreldrene, kona og to søte, smårollinger. Norak var 28 år og hadde erfaring med passerende turister fra The Mongol Rally. Han kunne engelsk og mens kona lagde mat til oss fikk vi raskt god kontakt med Norak, ganske sikkert fordi han forstod situasjonen vår. 

En fantastisk natt innendørs smakte like godt som maten kona til Norak serverte. Norak og hans familie er Kazak-folk, en minoritet som holder til vest i Mongolia. Vi ga noen gaver til hverandre. Morten fikk en nydelig liten pose som kona til Norak hadde brodert.  Gamlefar i huset, en gammel brytermester fra Tsaagaannur, kysset oss alle på munnen da Kristian gav ham kikkerten sin. 80 år gammel drev han enda med jakt, men slet med synet og kikkerten løsnet alle smilene i husstanden. 
Norak hjalp oss med å proviantere opp og få sveiset fast noen knekte skjermer som hadde løsnet på de få milene fra UlaanGom. 

Sønnen til Norak, Ali, kunne nesten ikke gå, men gjete geiter gjorde han!





Ser en tilbake på det tror jeg nok ikke motorsyklene vi har forsert Mongolia på igrunnen er egnet for denne type eventyr. Det er nesten utrolig at de har klart det i det hele tatt. Og om du sitter der og tenker at det kanskje ikke høres så ille ut, vel her er listen på det som gikk galt: 

- Rundt 50 spiler på hjulene har knekt, og 80 har blitt skiftet ut iberegnet spilenatta fra helvette. 
- To punkteringer
- To bakdrev har skåret seg
- En knekt innfestning til akslingen på støtdemper bak(krasj Tosontsengel)
- Lading av det ene batteriet/deffekt spenningsrele. Med dette skiftet vi et batteri. 
- En knust vindskjerm
- Ett knust speil
- To knekte blinklys
- Knekte fester på begge forskjermene. Begge skjermene har knekt flere ganger, vi er ikke sikre på hvor mange. Med dette har de hengt og dinglet over framdekket. 
- Skjermen på sidevognshjulet revnet.
- Utallige muttere og bolter har enten knekt, ristet løs eller i bestefall måttes etterstrammes
- En knekt innfestning til sidevognen(den som holder sidevognen festet til motorsykkelen)
- Sidevognen løsnet fra rammen den ligger på. 
- To kringlevridde felger
- Knekt reservedeksholder, har blitt sveist på plass tre ganger. 
- To clutch hendler og to bremse hendler knekt. 
- Mistet ammokassene flere ganger, det er de kassene som henger på sykkelen. 
- Ammokassene har også gnagd seg inn i støtdemperne bak.  
- En omfattende overhaling på clutchsystemet på den ene sykkelen. 
- En stjålet jerikanne. 
- En jerikanne som har ristet lekk. 
- En jerikanne hvor pakningen er gåen. 
- Alle lysene har vært ute av drift på ett eller flere punkt, spesielt på sidevognene. 
- Etter krasjet rettet vi ut fremlykten, sidevognslykten, rettet opp styret, lastegrinnen bak på sidevognen. 
- 12 lyspærer har røket. 
- Det er lekasje på samtlige dempere, spesielt på fremdemperne. 
- Begge lagrene i Martin rattstamme har røket. 
- En ødelagt fordeler. 
- Fire utsiftede bakstøtdempere
- Eksospottene har falt av to ganger og blitt rettet ut. 
- Fotgiret til Kristian ble bøyd alvorlig inn
- Setet til Kristian ristet løs så metallet måtte hamres på plass igjen. 

Flere av disse problemene har også gjentatt seg, men vi har mistet litt tellinga for å være ærlig. 
Takket være Martin og Kristian, tålmodighet og meget god arbeidsinnsats har alt gått tiltross for utallige reperasjoner. Deler blir flydd inn fra Beijing. Spiler og gir og dempere. Vi skal ikke gi oss for noen knekte deler, og Martin har heltestatus i gjengen som en mekaniker av rang. Max kan gå å legge seg, Alfa hadde blitt purrende yr og Bjarne hadde ikke klart å telle hvor mange ganger han hadde felt tårer i begeistring over Martins innsats. Sykepleier Kristian har fingernemt bidratt til mekkingen og hans kunnskaper vokser itrå med antall problemer. 

Alle er ikke med, men gønneren skulle være med!
Norak (den unge mannen), hans far, kone og to barn. Og en gønner..
Vi tok farvel med Norak og familien hans og var med små bekymringer for grenseovergangen og visumproblemer glade for å kunne synge siste strofe av den Mongolske visa. Til og med på de siste 30 kilometerne inn til grensepasseringen ristet ting seg løs, hele skjermen på sidevognen  og lageret i hjulet på sidevognen til Martin røk og bakdemperne til Kristian fikk en ny runde juling. Hadde vi skullet kjørt 1 dag til i Mongolia tror jeg reisen hadde vært slutt. 


De mongolske grensevaktene var trege, men vennlige og en av dem kunne engelsk, noe som alltid hjelper på når man skal forklare seg. Vi måtte ut med rundt regnet 600 kroner hver for å ha vært i Mongolia de 6 dagene for mye og det gikk også smertefritt for Kristian som ikke engang hadde Mongolsk visum i nødpasset sitt. Papirarbeidet tok allikevel tid og det var en trøbblete prosess å få igjen den midlertidige importskatten vi betalte til Mongolske myndigheter for syklene. Alt papirarbeide gjorde at vi la ut fra Mongolia og inn i på de 25 kilometerne med ingenmannsland mot Russland etter at den russiske grensen hadde stengt. Vi håpet igjen, håpet for alt det var verdt, og da vi så porten og skimtet asfalten på andre siden, skrek vi av jubel og priset hverandre rørt og stolt som få! 

Her slutter Mongolia. 

"Njet, its closed! Zorry!" Klingende russisk aksent fra grensevakten. 
"What are we going to do? We cant get back into Mongolia. No visa..."
"Zorry, closed...you camp! Here" 

Mortens dagbok: 

Jeg kunne ta inn i russisk luft, men ikke gå. Jeg kunne se inn på veier av asfalt, men ikke kjøre. Den russiske grensesoldaten sa nei og hans kvinnelige kollega støttet ham. Sjarm og overtalelse virket ikke å nytte. Mongolia virket faretruende nært! 

"Vel, det er ingen som kan arrestere oss her...så jeg går og pisser" 

om bare...

onsdag 26. oktober 2011

Det skal vel gå bra til slutt?


Noen ganger kunne man ønsket seg hjem. På en tur som vi har lagt ut på er det ikke tvil om at tanken på en varm og koselig kjellerstue, noen timer på sofaen med playstation eller noen problemfrie timer i gode venners lag hadde smakt bedre enn argentinsk biff! Med velten til Martin og med Kristian i papirmølla i UlaanBaatar følte vi alle at hengemyra av problemer kanskje skulle få kverke gnisten vår. Moralen, the good vibe, eventyrlysten, vinden i håret...mer enn drøm nå enn en realitet!

Oppi alt av uhell har vi alikevell hatt en tendens til å krasjlande med det vi trenger av resurser rundt oss. Da Kristians vogn knakk sammen like utenfor Ulaanbaatar var det ved en bomstasjon hvor to politimenn beordret oss strakshjelp. Da Kristian mistet passet ble det oppdaget på et gjestehus hvor det allerede var satt opp en bil som skulle tilbake til Ulaanbaatar dagen etter. Denne gangen kom Martins rundvelt og med et knekt innfeste til bakakslingen var behovet for redningstjenester større enn ved en punktering  på Hardangervidda. 



Vi campet for natten etter uhellet til Martin. Morgenen etter tok Martin den ene fungerende sykkelen tilbake den lille milen til byen Tosontsengel. Da vi passerte dagen før la vi merke til et lite verksted der og mens Morten pakket opp utstyr og telt i ødemarken klarte Martin og forklare problemet for to behjelpelige mongolere. Alene i teltet og nervøs for Martin ble Morten lettere enn lett da motorduren til den lille lastebilen nærmet seg og Martin hoppet ut. Sammen med de to mongolerne fikk vi løftet vraket opp på lasteplanet og inlosjerte oss på verkstedet til guttene og på byens eneste hotell. For 30000 Tugruk, ca 130 norske kroner, fikk vi et hotellrom. For 100000 Tugruk (ca 430 NOK) fikk vi fikset sykkelen iberegnet redning og mange timer med arbeid. Prisene er ikke den verste fienden i Mongolia, og det kompenserer litt for oppgittheten at ting ikke koster skjorta. 



Å ha en bakaksling og et godt feste til den er viktig. Er du som Morten trenger du kanskje å få forklart hva det er på en litt, hva skal man si, enkel måte? Med Martins godkjenning forklarer Morten problemet:

På en motorsykkel har man to hjul(med sidevognshjulet vårt har vi tre), og de må være festet til selve motorsykkelen. Så midt i hjulet går det en metallpinne på tvers gjennom hjulet som i begge ender fester hjulet til sykkelen. Denne metallpinnen heter aksling. Den er veldig sterk fordi den holder hjulet på plass. Det som skjedde denne gangen var at festet hvor metallpinnen står fast i sykkelen knakk. Med andre ord så sto ikke hjulet fast i sykkelen lenger. Hadde vi prøvd å kjøre måtte vi gjøre det uten bakhjul - vanskelig! Det Martin gjorde i Tosontsengel, mens jeg satt å jobbet med bilder, var å bøye til ett nytt feste av jern og sveise dette fast til sykkelen. Slik kunne vi fortsette med to hjul. Med en noe provisorisk, men god løsning, hadde vi nok en gang et feste til bakakslingen. 

Etter dagen i Tosontsengel la vi igjen ut mot vest og sammen møtte vi natur og veier spektakulære i hver sin retning. Vi har nevnt veiene endel allerede, og vi trenger kanskje ikke mase mer om det, men de overrasker oss fremdeles. Man tror man har kjørt på det værste som finnes og vips blir man introdusert for et nytt nivå av inferno! En dag kjørte vi i gjennomsnitt 20 kilometer i timen og kom ikke lenger enn 13 mil før vi måtte gi oss. Det rister deg værre enn et brød og musklene tynes til du ikke lenger klarer å holde i rattet. Med 40 i feber og høy på paralgin forte var det ikke mye krefter igjen hos fotograf Morten etter etapper servert på sølvfat av fanden selv. 



Martin fikk også sine krefter målt med stadig vedlikehold, etterstramming av muttere og kreative løsninger for å holde liv i fremdriften. På ett punkt begynte Martin å skru ut muttere fra andre steder på sykkelen fordi han ikke hadde noen som passet i posen med reservemuttere, til å fikse små alvorligheter. 

"Det er viktigere med en mutter her, enn en der, så det får bare bli sånn" 









Vi trosset utfordringene og campet ved nydelige innsjøer og i hard steinørken. Nøt solnedganger og mongolske smil. Vi hadde lite penger og lite vann, men klarte utrolig nok å komme oss til UlaanGom. I Tosontsengel hang alt sammen, da vi nådde UlaanGom hang det meste å dinglet. Den lille stripa med asfalt som er lagt gjennom UlaanGom sentrum gjorde oss nesten tårevåte av glede. Rolige og stolte. Ett mål er så utrolig deilig og nå, og spesielt etter at man virkelig har kjempet for det! 
Trøtte, skitne og tomme for krefter tok vi inn på et hotell som nok skal lete lenge etter...eller som nok har lett lenge etter en vaskeklut. Det kunne ikke rangeres, det kunne ikke måles eller sammenlignes med noe annet. Det er ikke det værste hotellet jeg har vært på, det er verste rommet jeg har vært i. Med døde innsekter og tomme vodkaflasker under plankesenga sov vi likevell glade for å ha kommet frem!




UlaanGom skulle nemlig bli vår gjennforening. På telefon fikk vi oppdateringer fra Kristian i UlaanBaatar og sakte, men sikkert ble han ferdig og klar for å fly og møte oss. Med uhellet i Tosontsengel bestilte vi flere nye deler fra Beijing og med gode hjelpere fikk Kristian med seg sin egen bagasje, alle delene og med dette gode 40 kilo i overvekt med seg på flyet uten store problemer. Etter at Martin og Morten hadde skiftet hotell og hatt noen dager med reperasjoner av sykler og arbeid med bilder sto vi der igjen, sammen med Kristian!


To musketerer ble igjen til tre! Vi er en trio og om det blir for søtt så får det bare bli det: Vi trenger hverandre og uten den ene er det ikke det samme! 
Nydelig lettende og for moralen var det ubetalelig! Fra UlaanGom mot grensen til Russland og lenge etterlengtede asfaltveier kom det dager med flørtende nådestøt.

Vi har det med å håpe for om håpet dør så dør turen vår. Er det noe Mongolia allikevel har lært oss, og igrunn hele turen, så er det å ikke håpe for mye. Samme dag som vi legger ut fra UlaanGom har vi en bomtur på rundt 60 kilometer. Å navigere i dette landet er grusomt vanskelig, men vi har klart oss til nå. Morten har ansvar for kart og kompass, og sammen med de andre to røverne pleier han å klare veivalgene på himmelretning og en stor og god magefølelse. Ved å ta feil av to avkjørsler (ca en kilometer mellom dem) kom vi oss allikevel på avveie og ble stoppet av Mongolsk militære da vi faktisk var mindre enn en mil fra Russisk grense. 
Soldatene var hyggelige og forsto at vi hadde gjort en ærlig feil. Ingen skam å snu heter det...vel, littegranne skam er det, men det kommer vel ann på årsaken!







Nord - og vestmongolia står i hard kontrast til det vi møtte lenger sør i Gobiørkenen. Voldsomme fjell og knausete landskap som gjør oss og syklene til små maur. De tungt lastede syklene sliter seg opp fjellpass på over 2000 meter, ned daler og mildt sagt ulendte terreng. På de siste kilometerne av Mongolske veier virket det som om Mongolia hadde bestemt seg for å sette inn nådestøtet. Etter det andre oppholdet i UlaanBaatar fleipet vi med Kristian om at han ikke hadde sett noe av dårlige veier nå som han hadde blitt storbygutt, desverre skulle Kristian få smake dem selv. 



Etter mil på spikermatter kom vi til byen Bohmoron, ikke så alt for langt fra grensen til Russland. Vi gjorde som vanlig,spurte skuelystne om veien og fylte bensin. 
Det nærmet seg kvelden og tid for å sette opp camp. Det å kjøre i mørket på veiene i Mongolia er forbi all ekstremsport. Man kan ikke navigere, man kan ikke komme unna de verste hullene og sjansen for å komme seg frem i det hele tatt er så og si null, om man ikke er lommekjent. Vi fortsatte et stykke ut fra byen og kom til et område vi nok ikke hadde klart å krysse om vi hadde vært der en måned før. Meterdype elver var nede på et behagelig nivå, men syklene måtte likevel bli skuttet over. 

Bakdrevet som vi provisorisk skiftet på Kristians sykkel i UlaanBaatar fikk allikevel sitt siste åndedrag under elvekrysningen. Vi fikk skuttet sykkelen et par hundre meter på rullestein bort til en egnet campplass og var fremdeles optimistiske. Etter problemene og erfaringen vi har fått bestilte vi nemlig nye bakdrev som Kristian kom med til UlaanGom. God kveldsmat med god te og et varmende bål roet oss ned og gav krefter til Martin og Kristian som skulle sette igang med utskiftningen. 



Igjen prøver Morten, med Martins løyve, og forklare hva et bakdrev er: 
Når man kjører slike motorsykler som vi gjør så er det bare bakhjulet på motorsykkelen som blir drevet av motoren. Si at sykkelen står svevende i lufta og du setter den i gir og gir gass, ja så hadde bare bakhjulet gått rundt. 
Når man setter en motorsykkel i gir så er det noen tannhjul (rundinger med tagger på) som går inn i noen andre tannhjul som da gjør at ting begynner å gå rundt fordi kraften som motoren gir får bein å gå på. Står en motor i fri så er det ingen tannhjul inni noen andre tannhjul og derfor står sykkelen stille. Denne kraften fra selve giret blir overført bakover, ved hjelp av andre tannhjul og en jernstang som heter kardang, til selve bakhjulet som da blir drevet rundt og rundt. Dette drevet, eller bakdrevet, er det som er greia. Altså det som tar kraften fra selve giret og fører det ut til bakhjulet som da gjør at bakhjulet går rundt. Uten et bakdrev, for vår del, så går altså ikke sykkelen fremover. 

Rundt klokken 23.00 var de igang og vi visste det skulle bli litt sent. Bakdrevet ble skiftet raskt og effektivt, men når hjulet skulle på igjen kom nyheten, test nummer hundre og ti, kravet fra syklene om at vi ikke kan flørte med tanken på å slappe litt av: 

Gutter, dere skal ikke sove inatt!