Fortellingen tar form.

I stor stil, og med lokalsamfunnet i Egersund i ryggen, fikk vi til en flott fortelleraften i Dalane videregåendes Aula, søndag 12 Februar. Bilder på utstilling og timer med fortelling sammen med gode 150 mennesker. I denne sammenhengen lagde vi også flere filmsnutter fra turen og tenker å poste en av dem her nå, for å holde en smule liv i denne bloggen også!

Det er to måneder siden vi kom hjem. Med julefeiring og en tøff landingsfase har tiden fløyet. Med små livstegn her og der håper vi at dere henger på bloggen, og setter pris på filmen om oss guttaboys:)

Fred og kjærlighet følgere! Dere er the shit!

                                           Filmen om oss guttaboys! (klikk på denne)

så langt...

Som de aller fleste nok har fått med seg har vi landet trygt og godt på hjemmebane. En landing som har vært mye. Vanskelig, rar, fin...alle ord egentlig. Etter høytid og fest kommer hverdag, og med en tur som vår i ryggen har det vært vanskelig å møte januardagene med stor iver for arbeid. Bloggen har stått stille en stund, og det er ikke fordi vi ikke vil jobbe med den, eller at vi ikke har tid, men det er i ærlighetens navn vanskelig å ta til på det. Hodet er ikke helt med og nattesøvnen har tidvis vært like fraværende som 

varm stand-up på Spellemann.  

I en spe start på arbeidet som venter med å fullføre blogg, lage reisefilm og skrive bok har vi satt sammen en liten smakebit med levende bilder fra turen. Fra Beijing og opp til hvor bloggen står idag, på steppene i Kazakhstan, kan du få et lite hint om hva som skal komme av reisefilm fremover. 

Håper dere liker det dere ser og fortsetter å følge oss. Reisen er ikke over enda, virkelig!

Brødrene av Kazakhstan og en grønn Kopeika.

Stoltheten og prestasjonsviljen får sin ultimate test. Tyrannosaurus Kamel skal svelges og nederlaget skal få pleie av en gjestfrihet større enn elefanthjerter med hippimentalitet. Fra øde kazakhstanske stepper skulle vi få nye stempler, og hestene skulle få hvile seg i stallen til en kazakhstansk mester i motorcross. Vi har møtt mye på reisen vår, men det er lite som kan sammenlignes med hva som skjedde etter en liten, minuttkort samtale på en bensinstasjon med den engelsktalende kazakhstaneren Khaidar. 

Da vi tanket opp syklene før vi la ut fra byen Kostanaj, nordvest i Kazakhstan, tok vi flere blikk bort fra bensinpumpene. Khaidar, fra Aktobe, en by lenger vest, spurte oss overveldet om vi skulle i hans retning. I en liten samtale med Morten utvekslet vi nummer, og fikk en inviterende ordre om å ta kontakt da vi kom forbi Aktobe og hans hjemby. 

Dagene på veien etter Kostanaj bø på flørtende kollaps døgnet rundt. Vi var slitne nå. Oppkvekkeren vi fikk i Astana raste fortere enn forventet, og da vi la ut fra korngarasjen og tok farvel med den snorkende sjåfør, var det sorte får svartere enn natten er lang. I gode 180 kilometer tauet vi den ene sykkelen med den andre, og presset oss gjennom noen minusgrader som nok virket kaldere enn hva de var. 

Vi kom til Komsomol og var tomme for krefter og idé. Harald, det sorte får, hadde ikke effekt, ingen kompresjon og kunne såvidt gå fremover på første giret. 

I lommerusket til fotografen skulle nøkkelen ligge. Et nummer til en opplevelse som egentlig er vanskelig å beskrive. Khaidar fra Aktobe. På vet lille veimotellet i Komsomol fikk vi et oppløftende løfte, fra en da fremmed Kazakhstaner, om at alt skulle ordne seg. "Don't worry guys! Its ok" 

Aktobe om natten.

Vi ventet i tre timer med kaffe og oppvartning fra søte piker på hotellets kjøkken. Med ventetiden kom unødvendige nerver; inn på parkeringsplassen foran hotellet rullet det inn en stor bergingsbil og taxi som skulle frakte oss og syklene, de 300 kilometerne til Aktobe. Som konger ble vi tatt imot av en guttegjeng på 15-20 mann. De hoppet og jallet og lo og smilte. De ga oss en royal velkomst, en overveldende entré og et minne for livet!

Dimas selvskutte hjortegryte er noe av det bedre vi har lagt på tungen!

Guttene hadde stor begeistring for bildene våre!

En av flere hyggelige middager på familien til Khaidar (Mellom Morten og Kristian) sin resturant. Far i huset er kazakhstaner nummer 2!

Flere av guttene, med Asel i spissen, drev garasjen "Versace", og hadde én beskjed til oss - Alt kommer til å ordne seg, så dere kan bare slappe av. Fra resturanten til Khaidars far fikk vi smake og spise oss stappet på gourmet mat. Vi fikk et herlig saunabesøk hvor Khaidar selv slo oss varme med eikeløv. Vi fikk egen leilighet til disposisjon, vi fikk hjelp til å fikse syklene og vi fikk tid til å jobbe med blog og skype med venner. Vi fikk til og med hjelp til å utvide visumet vårt og har etter vårt ene Kazakhstanbesøk fire visum...som seg hør og bør. Det var, og er, noe av det mest fantastiske vi har opplevd og vi betalte ikke en krone(!!!) Da vi i garasjen til Asel møtte Iban, skulle vi få smake på enda mer av Kazakhstanernes rike, og dype gjestfrihet. 

Dimitri

Asel

Vi ble invitert som æresgjester til Ibans gård, og fikk oppvisning med ellegante avlshester mens de slaktet en geit for å gi oss det beste og ferskeste kjøttet. Kazakhstanerne vi møtte i Aktobe viste oss viktige sider av livet. De viste oss en gjestfrihet uten baktanker og store vennskap på tvers av landegrenser. Sammen med tjetjenere, armenere, israelere, kazakhstanere, russere, kristne, jøder og muslimer, satt vi hos Iban og spiste med hendene av samme fat. Khaidar understrekte at for dem har nasjonalitet og bakgrunn ingen betydning. Det er hva som er på innsiden som er nødvendig for å kunne bygge bro, vennskap og forståelse. I dette fikk vi også flere kondolanser og støttende håndtrykk da gutta sa de sørget over terrorangrepet i Oslo og på Utøya. 

Iban, til venstre, og hans stallgutt. 

Under tiden vår i Aktobe opplevde Kazakhstan et eget terrorangrep. Lenger sør i landet tok en islamsk fundamentalist, med hat og fremmedfrykt som motivasjon, livet av mange politifolk under en brutal terroraksjon. Lik ABB spredte han frykt ,og med budskap om rene samfunn, skjøt han seg selv etter å ha sprengt en politistasjon i luften med en RPG. Vennene våre i Aktobe nikket og så ned da jeg spurte om det var sant. Angrepet skulle de få kjenne gjennom strengere politiutøvelse og uro i landet deres, en uro og fortvilelse vi i Norge også kjente på etter 22.juli. Det er like vanskelig for kazakhstanere som nordmenn å se håp og kunne forstå det ekstreme. Fanatikere - rolig nå! 

Gutter er Gutter, over alt! 

Gutta brydde seg om oss på alle plan. De var genuint urolige for oss med tanke på veien videre. Med en stor respekt for naturen, de øde og kalde steppene som dekker størsteparten av Kazakhstan, og med en vinter så brutal, skjønte vi at gutta mente alvor. Hvert år nekter politiet folk å kjøre mellom byer i vinterhalvåret. Folk blir stående fast og fryser ihel før hjelpen kommer frem. Steppene har ingen ryggdekning, ingen ly, og med minus førti - femti grader tar vinden dødelige tak. Med syklene og problemene i baktankene, med erfaring av å ikke kunne unnagjøre stort mer enn 300 kilometer uten ganske alvorlige problemer, falt en avgjørelse som var vanskelig å svelge. 

Asel, til venstre, og Mortens Lada i Asels garage Versace.

Vi har vår ære og vår prestisje. Vi har mange følgere vi ønsker å leve opp til, men turen har vært noe mer enn hva vi kunne forutse. Det satt (unnskyld) jæævlig langt inne det Ladakjøpet, men fotograf Morten, kjøpte ved hjelp av guttene i Aktobe en Lada 1978model. Som følgebil, for å ta all bagasje og ta unna vekt fra syklene, men spesielt med respekt for naturen og vinteren ble ett nytt kjøretøy innlemmet i Jernhestproskjektet. Med veldig blandede følelser, men også med ny giv og stort håp, la vi ut på veien med drømmen om å nå vårt store mål: se familien vår på julaften. Aktobe... Khaidar, Dima (Njet Pistabol), Asel, Sergej, Kirill, Began, Iban...ALLE MANN! Dere er så gode og vi takker dere fra bunnen av hjertet. Dere er våre brødre i Kazakhstan, brødre for livet - om det er vi ikke i tvil! 

Syklene sier også takk. Fra Kirill, motorcross mester og flink mekaniker, fikk syklene nye stempler og kompresjonen var på plass. En utdyping av vår mekaniske problemhistorie følger her på bloggen, men kort fortalt måtte syklene nå kjøres inn igjen. Med to kilometer omgangen, med femten minutters pause for nedkjøling, og med en visumgrense hengende over oss (tross siste utvidelse), fikk den nyanskaffede grønne Kopika sitt første gjøremål (De første Ladaene som ble produsert ble kalt Kopeika som direkte oversatt betyr krone. Ett øre i Russland er en Kopeika).

Med slepetau over stepper og horisontal snøfokk, tok vi på 40 effektive minusgrader med nytt spekklag på skinka, og en indre varme som holdt ute det værste av kulda. Om noen mil og noen tøffe tak skulle vi entre Usralsk og krysse grensen fra Asia til Europa. Hjem, kjære hjem virket ikke umulig langt unna nå, og selv med det sorte får bak en Lada med nye støtdempere, kunne vi tørre å kose oss litt... før alt skulle få kollapse igjen...

Neonlys, nordmenn og den blåkalde, Kong vinter.

Ankomst Astana smakte nesten bedre enn en brødskive med makrell i tomat.

Astana er Kazakhstans nye hovedstad. President Nursultan Nazarbajev bestemte at hovedstaden skulle flyttes fra gamle Almaty i sør-øst, som var hovedstad under Sovjet, til Astana, som ligger så og si midt i Kazakhstan, etter sovjets fall. Byen er snodig med sitt nesten futuristiske utseende fra hundrevis av glassbygg med moderne arkitektur. Kaz-Vegas, Astana, er det økonomiske og politiske senteret i Kazakhstan, men er ikke kjent for for eksempel det samme kulturlivet som Almaty. 

Det er alikevell en spennende klynge hus og for vår del skulle Astana by på god pleie av hjemlengsel og norsk kameratskap. Vi hadde med omlagt rute fått litt bedre tid og stresset ned på King Hotel ved å investere i litt komfort for en gangs skyld. Økonomien har forlengst bikket røde tall, men å kunne ta seg en god dusj og stelle seg litt i rolige omgivelser var deilig etter nederlag og tøffe tider. Hotellet var i full begeistring av å ha oss som gjester og sammen med hotelldirektøren ble vi avfotografert sammen med han og med noen rabatter på husleia som betaling. 

På vei inn til Astana tok vi kontakt med vår nå gode venn Jo. Gjennom et kontaktnett vi har fått av vår venn og ivrige støttespiller Per Smedberg, har vi hatt nordmenn på en ringeliste for de fleste planlagte reisemål. Jo hjalp oss å booke hotelrom og tok oss med ut for å spise. Georgiansk mat med norsk samtale var deilig og avslappende og vi hilser deg Jo med tusen takk for alt du gjorde:) 

Jo anbefalte oss å ta turen innom den kongelige Norske ambassaden i Astana. Å underrette UD om hvor en befinner seg og at en er på gjennomfart skulle vise seg å bringe med seg mange fordeler. Vår nye venninne Anne Marte ved ambassaden tok imot oss med et overasket smil og engasjement og inviterte, til vår enorme glede, hjem på makrell i tomat, leverpostei og norsk laks! Anne Marte - du aner ikke hvor godt det varmet sjelene våre og smurte opp under moralen for turen.  Vi takker deg igjen for all hjelp med papirer, informasjon og for ditt varme hjerte! Vi hilser også alle dere i UD.  Vi vet det er mange av dere som følger oss fra Norge og rundt om i verden, og det setter vi veldig pris på! Fortsett den gode jobben dere gjør for kongeriket vårt og gjør Anne-Marte til velkomstansvarlig om det skal arrangeres. 

Halloween the Kazakh way. 

Gjennom Anne Marte fikk vi også møte andre ambassade arbeidere og spennende folk fra hele verden. Da en hel gjeng samlet seg på pubben Guns&Roses møtte vi japanere, franskmenn, russere, engelskmenn og ikke minst en rolig herremann som har hus to kvartaler bortenfor Martin og Kristian på Våland i Stavanger. Øyvind åpnet opp dørene til leiligheten sin hvor han hadde ekstra rom å låne ut, ettersom familien for tiden var i Frankrike. Vi bodde gratis som gjester av Øyvind resten av Astanaoppholdet vårt og takket være norsk gjestfrihet i Kazakhstan fikk vi pleie budsjettet, hjemlengsel, sove godt og rolig og ha egen dass! Øyvind - du er mannen! Det skal ikke bli noen hilseblogg dette, men disse menneskene fortjener honør!

Utsikt fra Øyvinds leilighet. 

Martin skyper med rådgivere hjemme. 

To bilder tatt på turistteknikk. Jeg vet ikke om det blir for internt, men vi har det hvertfall moro selv!

Astana stand-still ble vår oppladning og det etterlengtede moralsparket i rumpa vi da virkelig trengte. Å få lade seg selv såvell som hodelykter og kamera uten å ha de tøffe fysiske prøvelsene og det psykiske spillet fra syklene var et must. Tankene om turen og ruten og alt kunne få synke litt. I fordøyelsesprosessen vår ble heltedådene til Tom Cruise i Mission Impossible 1-2-3 vår magesyre. Filmkveld, skype, en øl og en time i badekaret fikk unna gammel skitt ,og vi satte ut fra Astana med renset system, både i kropp og sjel. Syklene var omtrentlige og nesten der vi ville at skulle være, som alltid. 

Fra Astana kom vi inn i et par dagers normalt driv før vi nådde Kostanaj nordvest i Kazakhstan, og kong vinter for alvor meldte sin ankomst. Det var kaldt allerede, og noe snø, men det gikk helt greit å kjøre. Når syklene er som de er, er det ikke lange biten vi kommer oss av flekken før vi må stoppe uansett, og kan benytte sjansen til å varme oss litt og hive i oss en snickers og en neve nøtter. 

Savner mamma. Litt. 

Jernhestryttere sammen med Kazakhstans finest. 

Kvinnelig kontroll.

Atbasar var første by etter Astana hvor vi ble stoppet i politikontroll hundreogmye og igjen fikk smil og tok bilder sammen med politiet. De viste oss til et lite veimotell hvor sammensetningen av farger på sengetøy og tapet var like intense og sterke som vårt behov for søvn. Vi sov godt den natten og kom oss videre dagen etter til byen Amandkaragay, med en sykkel i god form og det sorte får uten stort av effekt. 

Igjen tok vi inn på veimotell og fikk stor oppmerksomhet. Politiet var denne gangen i sivil og Faritt, politimann med promille off the clock, ga oss en cognacflaske vi måtte love å dele med vennene våre når vi endelig kom hjem til Norge. 

Plutselig passangst!

Langs veien, etter en dopause, ble vi invitert inn i varmen av en passerende lastebilsjåfør(to bilder under) som ga oss varme, te og mat. 

Respekten og nysgjerrigheten vi får fra folk på reisen vår skal man legge godvilja til for å kunne sammenligne med en tur til Gran Canaria. Vi blir lamslått dag ut og dag inn av menneskers godvilje og behjelpelighet. Ja, når politiet til og med setter bort geværet for å hilse på oss blir vi fyllt med en positivitet som hjelper oss videre. En positivitet som vi har behøvd og ikke hadde klart oss uten, om det er jeg ikke i tvil. 

Da vi nådde Kostanaj etter tre dager på veien fra Astana satte kong vinter inn støtet og bydde til hvit vals med opptakt på 15 minus. I sidelengs snøfokk tok vi inn på hotell, og brukte en dag på å investere i bedre vinterutstyr. Oppi motvillige hotellresepsjonister som nektet å kaste seg ut på kroppspråk med oss, og et lite kaos av oversettelser og missforståelser, møtte vi Ivan. En pensjonert passasjerflypilot som skulle bli vår stødige kaptein fra bankomat til villmarksbutikk. Det er ikke alle som skjønner når vi mimer jakt&fiske, men det gjorde Ivan og han kunne noen gloser engelsk som han også brukte flittig for å hjelpe oss. I en gammal Lada uten vinterdekk og med Sting på radioen, spant vi oss gjennom snølagte gater i Kostanaj. Med Ivans hjelp kunne vi legge ut på veien igjen mot Aktobe og mot Europa med god pels! 

Ivan. Takk!

Men igjen. (Hehehe...skribenten ler stille i oppgitthet over og kanskje gå ut for måter å skildre nye krasjlandinger). Etter 25 små kilometer med putring og fis kom vi til Rudnuy. På en bensinstajson forbannet vi det sorte får, Harald, i gammalt driv, sparket til møkket og tok en lunsj med nudler på bensinstasjonens lunsjrom. Uten effekt er det vanskelig å komme seg avgårde. Man gasser og gasser men det er som om Luzifer selv står bak og holder oss tilbake med en megamagnet. (Herregud, kanskje det er Magnito.)  Jeg tror vi sto der i en times tid før Artur svingte inn på stasjonen for selv å fylle bensin. Artur sto først og så på litt. Så gikk han inn litt. 

Han kom ut igjen og gikk inn og sto og pratet med ekspeditøren bak disken. 

Plutselig tilbød han seg med snille øyne å ta oss til en garasje slik at vi slapp å stå ute i kulden og skru og prøve å finne ut av problemet. 

Er det forgasserkluss eller?

Artur, Julia, Tumor, Artur

Etter noen timer i garasjen og etter å ha testet sykkelen inn i solnedgangen tilbød Artur oss å sove over hos han. Vi takket litt skuffet ja fordi vi igjen hadde den store, stygge skyggen fra Harald hengende over oss. Vi sang "Av og til er 25 kilometer nok", og ble overrasket da Artur ga oss en egen leilighet til disposisjon. Etter te og kake og et utrolig hyggelig møte med kona til Artur, Julia, deres sønn og Arturs bror Tumor (Kristian humret litt), fikk vi roe ned med rim på ruta og varme tepper rundt oss. Med Google Translate, penn og strekmenn er det mye lettere enn antatt å kommunisere. Ting tar litt tid, og man må ha litt tålmodighet, men det er utrolig hvor lite negativt man velger å fortelle når man først må kjempe seg til å forklare det. Vi sov godt hos Artur. 

Den snorkende Kazakhstaner skulle ta knekken på neste natt søvn og syklene skulle få overnatte i et kornlager langt fra alt og ingenting, et sted på steppene sør for Rudnuj.  Syvende november møtte vi senger på et veimotellet som hadde så myk fjæring at man følte man lå i et badekar.

Dagene på veien var kalde nå. The Fridge, fryseren eller sidevognen og bopelen til fotograf og undertegnede Morten, er så kald at fra knærne til tærne går det sport i å holde ut. Det er kanskje litt småkaldt på overkroppen og på armene som rives i vind og snø, men nede i den mørke vogna tar minusgradene og det nedkjølede metallet nesten knekken på tær og det som er av vilje. 

Slik er det deilig å komme frem til moteller om kvelden. Bare det å bære inn bagasjen er deilig, selv om man blir litt satt ut av omgivelsene og omstendighetene. Denne gangen, på landet i Kazakhstan, forsøkte vi å sove med krum rygg i meget myke senger. Duren fra lastebilsjåføren vi måtte dele rom med holdt oss våkne i tankene. Snorkingen tonet ut i små håp om at både han og det sorte får snart kunne holde kjeft, og bare være litt rolig og grei!!