To steg tilbake og ett steg fram

Et steinhardt møte med spektakulære Mongolske landskap og infrastruktur, test for moral og utholdenhet. Fysiske utfordringer som kaster kiloene av skinka og to ynkende jernhester som skriker etter fred og pleie. Vi visste det skulle bli hardt å reise i Mongolia og tøffere enn toget har vi erobret meter for meter. Vi er de første i verden som har kjørt CJ750 på den ruten vi har valgt, et faktum en kan skjønne etter å ha gjennomført noen så infernalske kilometer med veier som ikke gir deg et sekund fred. 

Å forlate UlaanBaatar etter de 12 dagene med triks og fiks var det deiligste! Sammen ved vår gode venn Matt, som hadde noen dager igjen av sitt mongolske visum, fikk vi gode 400 kilometer med asvalterte veier ut fra den mongolske hovedstaden. Fornøyelig og behagelig, ikledd hver vår Dell (mongolsk bunad som minner om en tjukk kjortel) tok vi tilbake camplivet på veien vestover. Å ha litt driv, å komme seg fremover er så nydelig at man smiler når man tenker på det!

Camp og kadaver. 

Snirklete humper vi oss over topper. 

Camp og Kos!

Vår gode venn Matt Engel fra Statene. 

Martin og hans Dell. Legg merke til den noe utfordrende dumpen i veien Martin nettopp har forsert!

Vi hadde 3 netter sammen med Matt. På vei mot byen Tsetserleg campet vi på fantastiske steder, ved elveleier og på høye sletter og fikk også en natt i en Ger (tradisjonelt nomadehus) ved en av Mongolias mange varme kilder. Syklene haltet allerede og den ene morgenen hvor vi campet ved denne elven like utenfor byen Harhorin talte vi 4 timer på klokken mens Martin igjen skrudde tålmodig rundt på muttere og bakdrev. Omgivelsene var fantastiske, det er som å kjøre i et post-kort akriv, men nervøsiteten for sykkelhelsen hang over oss som en skygge! 

Da vi kom til den varme kilden fikk vi et etterlengtet, avslappet møte med et turist-resort hvor vi fikk leie en Ger, varme oss og tørke klær. På vei inn til den varme kilden sto vi til knærne i vann for å krysse flere elver og kjørte oss fast i dyp gjørme. Det sier seg kanskje selv, men å sette seg ned i det varme vannet og sprette en øl var DIGG! Dagen etter kom vi oss, etter nok en elvekrysning og problemer med bagger, til Tsetserleg. Vi har festet alle bagger og poser med stropper og det har holdt veldig godt til nå. Etter et fjellpass inn mot Tsetserleg oppdaget Martin at den grønne baggen var borte. "Hva er det i den, Martin?"..."Mye viktig!". Baggen med gps, sykkelbøker, batterier,  dopapir,kjøreutstyr osv røk og hadde fallt av sykkelen. Martin og passasjer Morten pustet lettere ut enn ti tonn fjær når baggen lå bare noen hundre meter tilbake! Vi takket oven og tok farvell med Matt i Tsetserleg. Han haiket tilbake til UB og vi fortsatte mot byen Tariat og The Great White Lake. 

Veier anno 2012!

puh...der var den grønne baggen!

En haikers guide til Mongolske veier: kjøp Dell og du klarer deg topp!

Vi kjører mot vest og solen er vår hyrde. Kanskje litt pompøst skrevet, men man må lære seg sola og himmelretning for å klare å navigere i Mongolia. Det er ikke skilter eller noen tydelig retning. Vi stopper og spørr folk av og til, blir invitert inn på te, en varm og salt hestemelk-te, og ofte noe hesteost å bite i. Folk er veldig hyggelige, men bor utrolig spredt. Mongolia er landet med minst befolkningstetthet i verden og vi kjører gjerne i timesvis uten noe spor av folk. Flokker med hester, yak-okser og geiter trasker rundt uten ett eneste gjerde. Landskapet i Mongolia hadde ikke overrasket meg som kuliss for en oppfølger av Ringenes Herre. Hadde vi møtt Frodo og Sam eller Lillefot og vennene hans hadde jeg heller ikke blitt overrasket. På vei mot Tariat kjørte vi inn i solnedgangen blandt vulkanske steiner som stod opp som punkteringsnåler fra jordveien. Etter erfaring fra Need for Speed klarte vi oss uten lufttomme slanger! Hertfall for nå. 

Solnedgang ved innkjøring til byen Tariat. 

En gjestfri Mongoler og hans kone. 

 

Et noe vanlig, men absurd syn. Det er ikke bare hestekadaver langs veiene, men også utallige busser som har funnet sitt siste hvilested! 

Lite tvil om gjestfrihet og lysten til å hjelpe. Penger er nok en motivasjon for noen, men maset om penger er ikke overhengende. Da vi rullet inn i Tariat ble vi fulgte en Jeep etter oss. Tre ganger prøvde de å stoppe oss, Tonga og hennes mann klarte det til slutt. Tonga hadde studert i amerika, kunne engelsk, var byens engelsklærer og sammen med mannen drev de et gjestehus hvor vi fikk rom. 

I det vi slitne bærer inn bagasjen oppdager Kristian at han befinner seg i et landstrykers mareritt. 

"Hvor er DC baggen min?"

"Hva var i den?"

"ALT!!"

Siste bilde av den mørkelilla baggen til Kristian. Etter elvekrysningen pakket vi om, og baggen forsvant etter det. 

Organisk møter Jern. Noen ganger tror jeg vi hadde klart oss bedre på hest. 

Mutt! 

Passet hans, visakort og mastercard, nettbankbrikke og dagbok, toalettsaker, iPhonen...en knekk uten stort mye lys! Tonga og mannen hennes skjønte problemet og vi saumfarte bildene Morten tok fra reisen for å prøve å spore sekken. Hvor så vi den sist? I samme område som Martin mistet sin grønne bag så vi ikke bilder av sekken til Kristian lenger.  På grunn av denne alvorlige utfordringen måtte Kristian tilbake til Tsetserleg, 300 kilometer med mannen til Tonga bak rattet. Kristian sov noen timer etter vi oppdaget det fatale og betalte for 10 timer med hasard jeepkjøring. 

Sjåfør og hjelper! Tongas mann som vi aldri fikk navnet til. 

Alter til ære for gamlefar i huset, en tidligere mongolsk soldat. 

Mens Kristian var på ferd hadde Martin og Morten en dag med avslapping, hesteridning og kryssing av fingre. Vi var ikke langt unna å miste motet også og etter mange timer kom Kristian utslitt tilbake til Tariat uten sekk og med en sørgelig mine. Han letet over alt, kjørte hele etappen vi la bak oss dagen før og satt med haukeblikk på veien, kontaktet politiet i Tsetserleg, ropte ut savnetmelding over PA-systemet på et marked i byen. Ingen sekk, inget pass, ingen visum. Kristian måtte tilbake til Ulaanbataar og for å spare tid fortsatte Morten og Martin sammen mot vest.

Dagen ved The Great White Lake, mat og hesteridning, melking av yak og lek med miniputt. 

Planen ble tegnet. Kristian skulle tilbake til hovedstaden, få nytt nødpass fra den norske ambasaden i Beijing, ordne nye visum til Russland og Kazakhstan og så fly å møte oss i UlaanGom, en relativt stor by langt nord-vest i Mongolia. 

Kristian skulle ensomt møte storbyen og papirarbeid. Morten og Martin skulle sammen møte kulde og fæle veier. Kristian har skrevet litt om sitt andre UlaanBataar besøk: 

"Etter 8 timers kjøring i minibuss fra Tsetserleg til UlaanBaatar, entret jeg dørene til Green Steppe Mongolia Guesthouse. Jeg var tilbake! Klokka viste 03:14. Sliten, lei meg og alene, stupte jeg i seng. Morgenen etter startet kappløpet. Folk på guesthouset kjente meg straks igjen; "You are back!? What happened?" Det ble mange timer med forklaring i løpet av dagene i UB. I løpet av de neste 10 dagene, skjedde det mye. For å gjøre en lang historie relativt kort, oppsummerer jeg dagene for meg selv som lange, korte, gode, vonde, slitsomme, herlige, sløve og aktive....

Gjøremål:

Søke om nødpass fra Beijing, ordne forsendelse med DHL av pass, ta nye passfoto, søke først om Kazakhstansk visum, søke om Russisk transitvisum etterpå, ta ut $130 for begge visumene, skrive ut nye dokumenter for backup, kjøpe ny harddisk (for å roe backup nervene til Morten), hente rapport hos politiet på "mistet bagasje", gjøre research mtp visumsøknader i sentralasia, bestille flybillett til Ulaan Gom, kjøpe gode batterier, se etter Lonely Planet bøker for land vi skal kjøre i, ringe Tele2 ang iPhone og abonnement, kjøpe to WalkieTalkies, sende e-mail til Fredrik Bredeli ang Visa- og Masterkort, kjøpe reisehøytaler og shampo, ordne med forsendelse fra Beijing ift nye deler til motorsykkel, hente deler fra flyplass og kjøpe penner.  

Tross travle dager, har jeg hatt et fint opphold i Ulaanbaatar. Dette takket være min gode venn Anne Karin Helland fra Egersund (ganske random!?), vår gode venn Nagi, den russiske konsulen Oleg og min nye gode taxivenn Ramba. Anne Karin tok meg med på middag med venner av henne, samt en fantastisk to dagerstur på hesteryggen (9 timer med ridning på to dager, gjorde at, for å si det på min måte; setemuskulaturen var noe "gjesen"). Nagi inviterte meg med ut på middag og øl to dager på hans regning. Nagi og jeg spilte også innendørs basketball med 15 andre kolleger av ham. Oleg ordnet nytt russisk transitvisum på to timer (!?!? forstå det dem som kan). 

Men selv om gode venner har tatt hånd om meg, har jeg fått testet min egen selvtillit, selvstendighet og utholdenhet. Mang en gang var jeg fristet til å ringe Martin og Morten, mamma og pappa og si: "Vet dere hva? Nå klarer jeg ikke mer! Det er mye enklere å ta flyet hjem!" Men samtalene med Martin og Morten pr telefon ble et vendepunkt på mange måter. De backet meg opp, og fikk meg til å fortsette! Takk Martin! Takk Morten! Og takk til alle gode venner hjemme i Norge for oppmuntring og trøst gjennom Skype og Facebook!" 

Selv om broen ikke er den beste, er den bedre enn meter dype elver!

Martin og Mortens første damp alene. I skogen er det nok av ved og selv med 15 minus ute den natten varmet kaminen oss godt inne i teltet!

Martin og Morten fortsatte og hadde hverandre. Nervøse for hver en mutter og med Kristian i bakhodet satte vi til livs 208 kilometer før vi og reisen sto ovenfor en enorm prøve. 

Vi campet og koste oss, trosset mil med kulde og det værste av veier. Morten kjørte med 40 i feber og høy på paralgin forte kollapset han i oppkast to kvelder på rad. Martin pleide og mekket aftensmat selv om han selv var så sliten at han nesten ikke klarte å holde i rattet. Da vi nådde byen Tosontsengel fikk vi proviantert og fyllt bensin som planlagt. Vi hadde ikke stort av penger igjen og fikk ikke ut penger fra banken i byen.  Vi belaget oss på flere dager uten mulighet for å kjøpe mere mat og vann og kanskje ikke ha penger til bensin. Med dette fikk Morten, undertegnede, en moralknekk!

Mortens dagbok: 

Vi kjørte sammen ut av byen og jeg satt på sykkelen og forbannet utstyr og ting som ikke fungerte. Etter en mil så jeg ikke Martin i speilet lenger, jeg stoppet og ventet. Ingen Martin. Tok meg en røyk og satt ganske stille. Ingen Martin. Oppgitt og sint klarte jeg å dytte sykkelen opp en bakke jeg nettopp hadde kjørt ned. En bakke av sand hvor sykkelen sto bomfast og jeg måtte gi alt for å få sykkelen opp. 

Jeg kjørte noen hundre meter tilbake og der satt Martin: 

Rundt svingen kom Ulaanbaatar

Fra skrujern til fastnøkkel, fra Matt til ventetid. Etter en trøblete og intens innreise til  Mongolias hovedstad Ulaan Baatar(UB) var moralen under sterk utfordring. 13 dager ved grensen inn til Mongolia gjorde dagene på veien mer enn nydelig. Det er derfor vi er på tur, for å reise, se og oppleve natur og mennesker. Etter nye 12 dager med reperasjoner og byliv gispet vi etter veien og villmarksluften. 

Langs Mongolias Karl Johan

 Ulaan Baatar gav oss alikevell mye. Spennende møter med reisende fra hele verden, behjelpelige mennesker som deler av sine erfaringer og til og med en motorsykkelfantast ved den russiske ambasaden.UB er en spennende og rar by. Den har moderne, store kjøpesenter og cafeer, et morsomt uteliv, vanvittig elendige veier, og i noen områder har byen omgivelser man vanligvis assisierer med Afrikas horn. 

Mongolsk veipropaganda, like utenfor UB

Området rundt The Black Market i UB minnet ikke om stort annet enn et u-land langt nede på listen. 

Mongoler ikledd sin Dell, tradisjonel klesdrakt som kan sammenlignes med en hverdagsbunad. 

Dagen etter krasjlandingen flyttet vi inn på Golden Gobi. Hosteller er selvsagt en magnet for reisende og under dette oppholdet traff vi Matt. Amerikaneren med det lengste skjegget av alle og med det tryggeste smilet. Matt hadde selv kjørt motorsykkel i øst-Mongolia i tre uker som en ferie fra å ha jobbet ett godt år som snekker på Haiti etter jordskjelvet. Skjeggbassen fra statene ble raskt et godt fjerde hjul på vogna, en hyggelig mann å henge ut med og selv med noen dager igjen i Mongolia ble Matt med oss et stykke vestover når vi reiste fra UB. 

Vår venn Matt. 

Israeleren Omer spiller hebraisk pop til vår danske venninde Birka og Kristians glede

Kristian og Steven fra Canada på Golden Gobi, et hostel med litt laber service, men grei pris!

Martins dager i UB luktet mer olje enn hva de gjorde for Kristian og Morten. Uten store kunnskaper om sykkel og gir hadde hvertfall Morten lite å bidra med på den fronten så rollene vi har utifra våre yrker fikk sin til nå største test. Martin fartet rundt dag ut og dag inn og jobbet som MegaMax-Mekker selv for å gjenerobre kontrollen over det kringlevridde, kinesiske maskineriet. 

UTDRAG FRA MARTINS DAGBOK, "Det svarte faar" i UB

For og gjøre en veeeeldig lang historie lang...

Etter å ha tilbakelagt ca 370 km denne dagen, derav 200km på hompetitten veier og ca 170 på asfaltert vei sa det bom stopp for EL479, Kristians vogn ved ankomst bomringen utenfor UB. Jeg visste problemet var stort når det viste seg at bakhjulet var helt låst, til og med når giret var i fri. Trodde først det var en låst bakbremse, eller kaputt hjullager. Men hele bakdrevet sto bom fast. Etter hederlig innsats fra Morten fikk vi satt vognen på lasteplanet til Batzorig (mongolsk lastebilsjåfør) og fraktet den skadeskutte "jernhesten" de siste 20 kilometerne inn til UB. 

Morgene etter dro jeg og Batzorig rundt for og finne et passsende verksted, og endte omsider opp hos Saynas lille fortau verksted, et verksted mest for biler og heller lite eller ingen erfaring med motorsykler. Ved demontering av bakdrev fant vi bare metallisk grøt innvendig gir, planetgiret, pinion og lagrene var totalt deformert.  Det så ut som olje hadde uteblitt over lengre tid.

For og skifte ut innmaten i giret oppdrev vi en URAL på et Aftermarket. URAL er den russiske versjonen av de syklene vi kjører på, ChangJiang. 

Selve innmaten, dvs girhjul og lager i et URAL gir er eksakt samme som på ChangJiang. Men innpakningen har et litt annerledes design, slik at når akseltappen knakk under demontering av giret ble problemet straks større. I denne forbindelse prøvde vi og sveise på akseltappen som en reserveløsning, men sveisejobb og aluminium legeringen i godset gjorde at jobben ble dårlig gjennomfort, halvgjort om du vil.

Men giret ble satt sammen og under er prøvetur med Oleg, vår russiske konsul til en nasjonal park 150 km uenfor UB viste det seg at reperasjonen ikke holdt, det lakk olje og lagde lyder som ikke skulle være der… dette ca en uke etter ankomst og en uke med hard jobbing!

Dette gjorde at tiden var kommet for og si farvel til Sayna. Alle hans øvrige tjenster, som diverse sveisejobber, deler og nye dekk kunne vi ikke vært foruten og var ytterst nødvendige for reisens fortsettelse. Men Sayna var ingen motorsykkel reperatør. Gjennom denne prosessen knyttet vi et godt vennskap, og Sayna tok til og med et slag for meg da vi møtte en full mongoler som tydelivis sa noe fornærmende til meg under et sveiseoppdrag.

Utenfor hostellet vårt en morgen, oppgitt og lettere fortvilt over tilstanden til det "sorte får". Kom plutselig Ckrew, en Mongolsk web designer forbi og tilbød seg å hjelpe. Han tok meg med ut i UB periferien til en lokal MC reperatør. Han drev et lite MC verksted sammen med svigerfar og hadde god erfaring med ChangJiang/URAL sykler. Han hadde til og med en ChangJiang parkert i gårdsrommet som tilhørte en mongolsk nazi fantast. Den eneste muligheten jeg så på dette tidspunktet var og kjøpe bakdrevet av nazisten, og etter mye fram og tilbake, pris etc ble vi enige. Jeg skulle kjøpe bakdrevet hans mot at jeg fikk sendt en ny bakplate av giret med den tidligere nevnte knekt akseltapp med express post fra Beijing. Dealen var satt og vi demonterte og monterte. Og det sorte får var endelig operativ igjen. 

Dagen etter kjørte jeg tilbake til gårdsrommet, til MC reperatoren, for noen små detaljer, og ble møtt av nazisten som hadde ombestemt seg og insisterte på at dealen ble omgjort til no deal.  Hva er det man sier i slike situasjoner nå igjen… FAEN!!!!.. eller 2 skritt frem, 2 tilbake.

Men bakdrev platen med den nye akseltapp var på god vei med DHL fra Beijing. Og  ca 10 dager etter vi kom til UB, kom også delene fra Beijing. Og med nye deler fra Beijing og et godt brukbart URAL gir satt jeg og MC reperatøren og MC reperatørens svigerfar sammen bakdrevet og jobben ble endelig helgjort en sen ettermiddag 15. Sep. Gladnyheten ble viderebringt til mine to partners in crime som utålmodige ventet på hostellet. Avreisedag ble satt til dagen etterpå, 16. Sep.

Reparert bakdrev

Martin og den mongolske nazist. 

Far og sønn, to gode hjelpere som halp Martin med å fullføre reperasjoner og få turen til å fortsette!

Alt i alt en tålmodighetsprøve, men et interessant oppdrag, som gjorde meg godt kjent med UB og et fåtall av dets mennesker fra innsiden og ut,  UB i love you :) 

Martin og Sayna. Tatt med Martins iPhone etter en god uke med jobb sammen. 

I UB opplevde vi igjen det gode i behjelpelige folk som bidro til å gjøre våre problemer mindre. Noen møter forundret nesten mer enn de kunne bli forstått. Etter den trøblete exiten fra Kina bestemte vi oss for å legge om den opprinnelige ruten og kjøre inn i Russland fra Mongolia, og deretter inn i Kazakhstan. Da vi nervøst gikk til den russiske ambasaden i UB var ikke fordommene våre forberedt på møtet med Oleg.

Oleg kaster seg ivrig på en av våre sykler med en hyggelig kollega i sidevognen. Good times:) 

I en stor, grå og firkantet bygning, med store piggtrågjerder rundt og med det russisek flagget vaiende fra en pistrede flaggstang møtte vi den herligste konsulen, konsulen fra himmelen - vår venn Oleg. Han var selv motorsykkelfantast og også hobbyfotograf. Med dette hjalp Oleg oss å kalkulere ut ruten i Mongolia, kjørte Kristian rundt i UB i timesvis for å lete etter gode hansker å kjøre med, han tok oss med ut for å spise og lot oss bli kjent med ham. Sammen med noen andre kolleger av Oleg og vår venn Matt hadde vi også en nydelig dag utenfor UB hvor vi så en kembo-mega-ultra-diger Djengis Khan statue og spiste god, mongolsk mat i en nasjonalpark ca en times kjøring utenfor UB. Oleg var ivrig og kjørte selv en av syklene mange kilometer, de russiske jentene som også jobbet på ambasaden fikk prøve sidevognen. Et fantastisk møte med en nå god venn, og det gode med Oleg er at vennskapet oppleves som ekte, med ingen spor av bestikkelse og rare roller. 

Lite tvil om hvem som regjerer i Mongolia. Djengis Khans rike er det største verden har sett! 

Oleg tok oss med til et fjell. Hvor man kunne gå gjennom trange huler og nyte utsikten fra flere hold!

Mongolske kids som kommer fra UB for å ri. 

Gjengen, Nordmenn, Russere, en amerikaner og en Mongoler i skjønn harmoni. 

Vi møtte også Nagi igjen i UB. Mannen som lånte oss hotellrommet sitt ved grensen inn i Mongolia hjalp til med oversetting og gode råd og tips for å takle hverdagen godt i UB. På de to hostellene vi bodde på møtte vi også mange reisende, folk som med samme mentalitet lett ble fasinert over proskjektet vårt. Kelly, Live, Anne Karin (god venninne fra Egersund - utrolig å møte folk fra den lille hjembyen i Norge i Mongolia!!), den hyggelige israeleren Omer, den polske skulptøren, en hau med walisere, den beskjedne japaneren Tosh...Man prater om alt fra politikk til Mongolsk øl og skåler på femten språk omgangen. Det er et nydelig aspekt av det å reise som virkelig setter spor og forandrer en, og som også gir håp!

Kveldskos hvor vi fyrte opp i kaminen vår utenfor hostellet. 

I samarbeid og i det å dele tanker kommer vi lenger. Journalisten Steven, canader bosatt i Korea og på oppdrag i Mongolia, inviterte fotograf Morten inn på et samarbeid. Artiklene han skrev rettet inn til L.A Times handlet om Mongolias utfordringer rundt alkoholisme. Vodka og sigaretter er så billig at det nesten blir flaut og misbrukte liter vodka knekker mongolske familier hver dag.  Når det i tillegg er den lokale sjamanen som kurerer alkoholisme ved å ta grovt betalt og få folk godt etablert i den økonomiske hengemyra, er det ikke lett å komme unna enda større problemer. 

Det finnes dog håp. En tørrlagt alkoholiker, en gammel forretningsmann og en mann med stå-på vilje som få har startet Mongolias eget alkoholavvendingsprogram. Steven skrev om han, og Steven spurte om det var en fotograf tilgjengelig. Slike samarbeid og vennskap har større verdi enn Fort Knox! Artikkelen til Steven kommer vi til å poste her på bloggen, når den har blitt publisert i L.A Times. 

Det må også nevnes at vi traff Øystein Bakke og Rune Gokstad i UB. Mens vi satt å spiste pizza ruslet Øystein inn og ble raskt gjenkjent av oss. Rune og Øystein deltok på the Mongol Rally, en gal veldedighets greie hvor man kjører utdatert møkkamaskineri fra London til Mongolia for så å gi bort bilene. Det er så vanvittig pussi å møte nrk-kjendiser på en pizzapub i Mongolias hovedstad, det er absurd morsomt, og det var et veldig hyggelig møte! Vi hilser dere Øystein og Rune og følg med på Nrk, det skal bli tv av reisen de hadde sammen. 

Hygge:)

Kombinasjoner og merkevarer er en koselig liten detalj av det å reise som ofte underholder. Som den koreansk amerikanske resturanten Texas og ikke minst Djengis Khan Irish Pub! Sammen med vennene våre på hostellet fikk vi utforsket UB's uteliv og kost oss gløgg med alt fra herlig indisk mat til god pizza og gode øl. 

Reisen har definitivt sitt preg av hverdag og vane nå. Vi prater norsk til andre og engelsk til hverandre, dusjer mens vi nynner på Mellom bakkar og berg og får litt tid og mulighet til å prate med folk hjemme. Vi trasker rundt gatelangs og kjøper en flaske vann på de få strofene vi har lært oss av det mongolske språket. Da vi besøkte The Black Market ble vi imponert over den avslappede, mongolske kulturen. Mongolere, utenom de som er fulle, er stort sett veldig avslappet og rolige. Besøker man marked i den arabiske verden, eller i Kina for den sags skyld , kan man nesten ikke se på varene og gå 3 meter uten å bli haiet inn av selgere som mister pusten for snakk. På The Black Market kunne man ta opp ting, se på dem, spørr om pris rolig og greit. Det var lite rom for pruting, men prisene var greie og de hadde ALT.  Vi kjøpte her hver vår Dell, den Mongolske bunaden. I UB bruker noen den, på landsbygda har alle en Dell på seg...gjerne med en flaske vodka på innerlommen. 

Martins heltedåd og mer krevende og umotiverende ventetid malte dagene i UB med ny iver for å komme seg på veien. Etter 12 dager, timer ned i AngryBirds universet, youtubefilmer og klirr i ølflasker, etter mange nye vennskap, to nye visum og ett anskaffet ulveskinn tok vi farvell med UB mens vi ble guidet ut av byen av vår venn Krew og hans bror. Sammen med Matt og med en god plan og oversikt over reiseruten skrudde vi på gleden av å være på veien på en-to-tre! 

Takk for alt, UlaanBataar, vi sees kanskje igjen...

Siste natt i UB

Ventende, stirrende i taket!

Navigatør. Anne K som tok bildet. 

Come on and pump it up! Thanks for your help and good company, Matt:) 

Mongolsk "By The Way"...eller er det Marcel den heter nå?

Min bil er lastet med...

Thanks CKrew for all your help and good friendship:) 

on the road again...

ps: Jeg oppfordrer alle våre lesere til å dele bloggen med sine venner og kjære! Jo flere vi er sammen vet dere! Håper dere alle har det godt, veldig hyggelig å vite at så utrolig mange følger oss med stor iver!