Fra Øst til Vest på Jernhest: Mange bekker små blir til stor Å(ååååååååårrhhhhh)!

Ringvirkningene fra de ynkende hestene, spesielt fra Harald (det nydøpte svarte får), har tatt kvelertak på oss flere ganger, og igjen sto vi og reisen nervøst presset opp mot veggen og gispet etter luft.

Klokken tikket sakte mot 24.00 og den tiende oktober var snart over. Da vi bikket midnatt var vi ulovlige i Russland og selv om vi forsøkte å både smiske og flørte oss til det fikk vi ikke lov til å ta inn på Hotel Barnaul, i Barnaul, sør i Russland.

I et anstrengt, krampete forsøk med lite lys og varme fomlet vi rundt i hodene våre og prøvde å tenke løsning.

Hotel Barnaul er et stort hotel med gode fasiliteter. Vi kom av erfaring frem til at det gjerne skorter litt på passkontrollen på de små hotellene. Det skorter gjerne også litt på komforten, men det veier ganske bra opp med et tak og en seng når minibaren ikke eksisterer.

Vi fant et hotell, Hotel Kolos. Et lite og langt hotell som hadde en døgnvåken frøken-passepå i hver etasje. Hevet man stemmen til det normale fikk man en reprimande gjennom blikk så kalde at selv fanden måtte lagt i en ny kubbe ved. Men til tross for den daglige maktdemonstrasjonen fra snerpete russiske trutmunner, var hotellet et greit sted å bo. Og ja, det glemte jeg å si - de sjekket ikke passene og vi fikk bo der selv om vi var ulovlige.

Barnauls Blå ved solnedgang.

Dagen etter ankomst Barnaul, oppsøkte vi immigrasjonsmyndighetene i byen for å ordne oss nye dager med lovlig frihet. Vi ble sendt litt rundt omkring, men havnet til slutt opp på et kontor tilknyttet politiet og immigrasjon. Fem søte damer bak hver sin pult tok imot oss med flaue, fnisete forsøk på kroppspråk. Det sitter ganske langt inne hos noen, det å kaste seg ut i mimeleken for å forklare at vi må gå til banken for å betale et gebyr, men vi kommer alltid i mål. Dessuten tror jeg at mangelen på språk er med på å sette alle parter i samme bås, noe som ofte gjør prosesser mer latterfulle og mildere. Vi ble hentet på kontoret av kriminaletterforsker Aleksander som hadde fått oppdraget med å lose tre forvirrede nordmenn gjennom papirmølle og sanke straffegebyr. Aleksander kjørte oss til Barnaul politistasjon hvor vi på spørsmål om de hadde toalett fikk tisse i fengselet i kjelleretasjen. Aleksander var en hyggelig mann som uten å kjefte ga oss informasjon og loset oss gjennom prosessen av å betale 2100 rubel (ca 400 NOK) hver for ugjerningen vår.

Det er så absurd fasinerende hvor man ender opp. Jeg satt på kontoret til Aleksander, en kriminaletterforsker i Russland, og hørte på russisk filmmusikk mens han viste meg videoer av at han og troppen hans bøsta ulovlige innvandrere fra Uzbekistan.

Vi fikk utvidet visumet vårt og med passene påskrevet gikk vi fra damene på kontoret med avskjedsbeskjeden "Don't come back!".

Vi hadde ordnet det ene og nå var det det andre. Syklene og spilene. Vi visste ikke hvor vi skulle begynne, og hvem vi kunne oppsøke, men igjen viste det seg at vi har en karma på høyde med Mor Theresa på Mount Everest( - det er høy karma ass!).

Morten satte seg bak datamaskinen for å jobbe, og Kristian og Martin hev seg i en taxi. Taxisjåføren kjørte dem til en adresse Martin fikk i en samtale med en tilfeldig mann i en dagligvarebutikk. På første forsøk, i den første garasjen, kjente de en som het Andrey og vi traff igjen blink i blinde. En erfaren motorsyklist som kunne engelsk og hadde alle nødvendige kontakter for å hjelpe. Andrey hadde selv kjørt lange vinterturer, og oppmuntret oss til å ALDRI gi oss. Selv var han på tur i 42 minus på en liten scooter med hjemmesnekra sidevogn da dynamoen røk. Til og med vodkaen han hadde med seg for å varme seg på hadde frøset. Never give up! Never! (Det skal nevnes at Andrey, lik oss, ikke drikker og kjører, men man gnir vodka inn i huden som en slags salve og dette holder en varm). Andrey er en av primus motorene i Moto-Union. En uavhenig MC-bevegelse som drives av en felles ånd for motorsykkeleventyr.

Vår gode venn Andrey og hans hyggelige kone Natasha.

Andrey hjalp med alt, og i garasjen til Victor, Andreys gode venn, fikk hestene stå på intravenøst mens vi fikk lire av oss litt etterlengtet festivitas. Barnaul har et morsomt og sprekt natteliv. Byen er full av studenter, og for tre gutter som har grodd rynker under øynene av bekymring, var det en lettelse og ta seg en øl, kanskje to, på club Chaplin. Spise mør, god og billig entrecote på Bladbacher steak-house og flørte litt på tre ord russisk og et skjeggete smil. Vi er eksotiske for russerne. Jentene smiler og prater russisk til oss, rolig og forsiktig.

Denne mannen bar bort kona til oss for at vi skulle hilse på.

Guttene er en annen historie. Pågående og overivrig roper de intenst at de er glad for å se oss, og gir seg ikke før de har understrekt sterkere enn jalapeno at vi er velkomne. Sier vi "Its ok, good! Thank you, Spasiba. Yeayea...easy now" og prøver å holde intimsonen fri for spyttklaser med vodkasmak, ender vi opp med en beklagelse på 30 minutter. "Sorry, sorry...you ehm, Welcome, russia good? Welcome, you are yea?"

Guttene roper og trenger seg på, jentene er mer avslappet. Guttene er fulle og jentene er vakrere enn Kårnikåva! Er det vi som har vært for lenge på veien kanskje? Man savner om ikke annet en god klem etter tre måneder med 100% brorskap, bromance og male-bonding!

Barnaul ga oss litt leketid, nyskodde hester, små reperasjoner og et godt vennskap i Andrey og kona hans Natasha. Etter Mongolia, etter spiletrøbbel og stålknekt nattesøvn, kastet vi det kinesiske skrotet av noen felger og kjøpte hard, god, røff og politelig russisk kvalitet. Syklene vi kjører på er den kinesiske kopien av den russisk produserte Ural (som igjen er kopi av tyskernes BMW R71), og i Barnaul, gjennom hjelp fra Andrey og Victor, kjøpte vi og monterte 6 gode Uralfelger med dekk og slange. De nyskodde hestene ga ny gnist, og de 10 dagene i Barnaul med "ferie" kunne vi ikke vært foruten. Vi gikk fra "Ååårhhh" til "Kom igjen!". På etterskudd med overskudd tok vi tilbake til veien med nesa mot Kazakhstan og grensepassering nummer tre. Vi freste ut av Barnaul noe nervøst, men glade.

Nyskodde hester på vinterbeite.

(et lite hint)

Paranoiaen vokser for hvert problem. Den minste lyd stikker i hjertet og gir føde til den nervøse klumpen i magen. Hvor mange mil klarer vi før det står igjen?

Denne gangen var det ikke mange, men heldigvis var ikke problemet så voldsomt alvorlig. Et par mil utenfor Barnaul løsnet bakbremsen til Martin, og vaieren skar opp det nye Ural dekket. Vi talte punktering nummer 8, men fulle av erfaring og med alt i reserve skiftet vi rask dekk og pitstoppen tok ikke alt for lang tid. Litt trist å skjære opp et flunkende nytt dekk, det er ikke alltid like gledelig når gummien sprekker, men lysten på å komme seg videre skygget over det lille nederlaget.

En siste natt på russisk jord i en lavvo fylt av alvor. Det gikk opp for oss hvor elendig dårlig tid vi hadde og debatten måtte tas. Planen var å kjøre til sørlige Kazakhstan, til Almaty. Den gamle hovedstaden i Kazakhstan har et berykted godt kulturliv og var et av hovedmålene før turen startet. Vi bestemte oss for å legge om ruten i Kazakhstan og heller kjørte mot Astana. Den nye hovedstaden som har blitt bygd etter Sovjets fall i -91. Vi hadde enda håpet om og nå den sørlige, allerede planlagte ruten gjennom stan-landene og inn i Tyrkia, men valgte Astana for lettere tilgang til visumkontor og ambassader.

Vi rullet inn i Kazakhstan etter en smertefri grenseovergang og campet første natt stadig nervøse for fremtiden. Skulle vi klare det nå? Skulle vi få litt fred fra urokråka og kranglefanten "Det sorte får" og oppleve litt kontinuitet? Den første natten i Kazakhstan, og den siste vi har hatt i villmarken, skapte mer uro i magen enn Idoform kan kurere. Å svelge kameler har blitt en vane. Ærlig tror jeg vi kunne svelgt unna hele flokker med kameler nå, og prestisjen og stoltheten i prosjektet vokser mer og mer under ett eneste mål: Få syklene hjem!