fredag 26. august 2011

Jinfei Ping og den røde hatten.


 En 25 år gammel gift mann med en datter. Kona er i Beijing. Han kjører taxi og har gjort det de siste tre årene.I ErlianHot. Vårt opphold i Erlian har vært en prøvelse. Ping av vært vår MacGyver-kniv, det perfekte multiverktøyet, den barmhjertige som ikke passerte oss, men stoppet opp. "Hotell? good ehh?". Med noen få gloser engelsk og et stort smil har Ping bidratt overraskende positivt.


Etter å ha kommet oss på hotell den første kvelden i ErlianHot visste vi ikke at oppholdet i byen skulle vare så lenge. Vi var egentlig på gjennomfart med nesa rettet mot grensen og Mongolia, og jeg ville benytte sjansen til å spørre Ping om hans tanker om vesten. Det har ikke vært så lett til nå.

Å se spor fra vesten er ikke vanskelig. Langs veien, på skilt,  på t-skjorter, NBA-logo på ølflasker. Vesten er over alt, og merkevarer er over alt, men folks mening om det er vanskeligere å oppdrive. De fleste tar en t-skjorte for en t-skjorte og bryr seg fint lite om det står "Make love, Not War" på den. Siden en ikke vet hvem Harry Potter er så gjør det ikke så masse at han kjører på en harley som den største selvfølge.

Ping kunne derimot noe engelsk og med dette har ofte folk et litt større bekjentskap til det vestlige. Ping forklarte at det er en amerikansk kvinne som bor i ErlianHot. Hun har lært ham det han kan av engelsk.  Gjennom tegning i notatblokka og med et nå godt etablert kroppspråk  klarer vi å spørre ham hva han synes om vesten. Vell, vi lander på Amerika. Å forklare begreper er vanskeligere enn et land. Europa vet han ikke noe om, men Amerika skjønner han.

"Bohao! America,no no."
"No no?"
"Yes, nono!"

Bohao oversatt er "ikke bra". På spørsmål om hvorfor sier Ping at folkene der er feite. "Fat people. American people". Vi stotrer oss videre og Ping forklarer at han mener amerikanere er arrogante, høylytte og feite.
"I dont go America, America speak english. I know little english. Bohao english"
Ping er ikledd nike sko og jeg kan ikke dy meg. Jeg peker på skoene og sier "America". Han forstår ikke. Jeg spørr han om han liker Cola. Coca Cola. Det gjør han, men når jeg sier at det er americansk reagerer han. Han mener Cola er Kinesisk. Det finnes riktig nok kinesiske varianter så jeg er litt usikker på om han mente dette. Lost in translation avslutter vi den korte praten og spørr om vi får ringe han imorgen, vi har noen ærend å gjøre. Noen butikker og verksteder å besøke.

Ping hjelper, tolker, kjører, henter og bringer. Han har til nå som vi vet bare lurt oss en gang. Når Morten skulle bestille mat måtte han punge ut med 150 kinesiske for 6 porsjoner ris og noe ihelstekt svin. Det skulle vell ligge et sted rundt 20 yen, menmen. Vi har valgt å stolte på Ping, og det beste er at han skjønner. Selv om han bare sier "Yes" med en litt forvirret mine tar han oss til rett sted hver gang.

 
Han tar oss med til de rette folkene og purrer på kinesere som ikke gjør som vi ønsker. Han tar greia. Han tok seg også en dusj på hotellrommet vårt. Igjen helt uten å forstå helheten tror vi at han hadde problemer med sin dusj hjemme. Men man trenger ikke alltid helheten i nuet. Som når vi skulle prøve å finne en lastebil. Ping sier "Good! Yes" og kjører. Ut av byen til et område med søppel, kuer, en melkemaskin og en hau kinesere som ikke kan et kvekk engelsk.

Ping får betalt. Og han har fått en hatt. I ironiens navn kjøpte jeg en rød cowboyhatt til han. Jeg sa aldri cowboy og ping likte hatten.

Tre fulle kinesere og en sulten nordmann.


De sitter å fniser. Diskuterer noe som handler om dem selv, reiser seg og klemmer. Parallellene er ikke milevis fra et godt, tradisjonellt, norsk julebord.
Tre fulle kinesere og meg. Jeg sitter å humrer og nynner på "Klassebildet" mens jeg venter på mat. TakeAway trenger tålmodihet. Resturanten ligger vegg i vegg med hotellet vårt. Kristian og Martin skrur syklene og sidevognene fra hverandre, jeg har fått ansvar for mat.  Strandet i ErlianHot, hovedgrensebyen mellom Kina og Mongolia, har jeg skjønt at ting tar tid. Gjerne i påvente av at det kommer til å ta litt tid etter det har tatt tid.

Ved innreise til ErlianHot letet vi etter et sted å sette opp lavvoen vår. Å finne campingplass var vanskeligere enn å finne Ping. En 25 år gammel taxisjåfør som tutet på oss når vi sto der gatelangs og ikke helt visste hva vi skulle. Ping tok oss til et hotell og til en god natt søvn.


JinFei Ping har vært vår mann i ErlianHot. Vår redning og ankermann. Planene var klare. Vi skulle gjøre noen småærend, prøve å skaffe spiler og greier til syklene, solkrem, småting.  Tre vestlige cowboyer uten språk og retningssans red lekent bak Pings taxi til verksteder og butikker. Den første dagen for forbi. Når vi sto der på grensen, var grensen stengt. 


Dagen etter sto vi der igjen. Grensen og vaktene. Hundrevis av Jeeper. Etter å ha pratet med en hyggelig mongolsk mann som kunne litt engelsk forsto vi at Jeepene var nok en rest fra gamle sovjet. Jeep er tingen. Motorsykkel med sidevogn er det motsatte. Etter å ha ventet i tre timer ved grensen fikk vi informasjonen som satte første spiker i kisten: vi får ikke kjøre inn i Mongolia med syklene, vi må ha Jeep! Jeep eller truck. Vi må ha fire hjul, ikke tre! Vi må ha mer papir og pass for syklene. Vi må ha penger. Vi så det ikke komme.

Etter å ha tatt farvell med Ping ringte vi han igjen og smilende stilte han opp. Vi tok inn på hotell og startet mølla. Som en sliten navbruker som med rynker under øynene leverer det ørtende papiret for å få gjennom sin arbeidsavklaringssak grunnet i sykdom og lyte sitter vi her. Papirmølla har vært drøy. Drøyere enn en boks honning!

Dagene og minuttene har gått. De tre fulle kineserne blir til fire. En kommer fra toalettet og rusjer inn rundt bordet for å spise. Maten er god den. Litt uheldig kan man være, men igjen får man hjelp. Etter ett døgn med ekspressfart i både hue og rævva si(hvordan skriver man delikat om diare og oppkast?) kom hotelleieren til rommet med medisiner. Morten er evig takknemlig. Oppi all ventinga kom også sykdom. Moralen har fått seg en prøvelse her i Erlianhot, men vi har kost oss.


Akkurat som om vi var på hytta har vi drukket baier og pratet om livet. De store ting avbrutt med en latterkule og en fis. Gutta på tur. Morten kjøpte kake og arrangerte kakefest på rommet med samekniv som kakespade. Kristian bakker snakvent og Martin nynner på "Always look on the bright side of life". Vi har ikke kommet så langt, men tross 6 dager i ErlianHot vet vi at vi skal videre. Vi skal, vi må, vi drømmer og lengter. Rastløst runger det et skål på rommet og nok et minutt er forbi.

Fire fulle kinesere og to nysgjerrige gutter. Guttene løper forbi meg og sier beskjedent "hello" og "goodbye". Jeg sitter enda rolig og venter. 20 minutter med bena i kors og koselige melodier surrende i hodet. Stirrer på uroen i taket, som med en bris fra en utkjørt air-condition dingler uten rytme. Beskjeden kom tilslutt. Vi må frakte syklene over på lasteplan festet på Jeep. Kristian og Martin ligger på rygg bak hotellet og skrur av sidevognene for å få dem til å passe tilhengeren. Og jeg venter på mat.

 
ErlianHot har vært positivt. Litt rar av og til, men positiv! Folkene hjelper mer enn de ber om penger. Byen er liten nok til at man kan kjenne seg litt igjen og ta seg fra a til å uten og måtte finne opp kartet på nytt. Mange mongolesere kommer til Erlian for å feste og jobbe og med dette har byen et interessant nattliv. Av rundt 70.000 innbyggere var vi så heldige at vi traff Ping. Vi traff et behjelpelig ektepar som driver hotellet vårt. De har ringt sine venner som igjen hjelper oss med å frakte syklene over grensen. Interessen for oss og syklene er stor. Hver gang vi viser oss på et verksted eller et kontor smiler folk og spørr. Til og med soldater fra hæren har vært borte hos oss for å hilse på. 


Barn kan gjerne noen gloser engelsk og vil ivrig og beskjedent prate litt med oss. Mannfolkene ser på motoren og kvinnfolkene står bak og skuer. Selv om det koker er det faktisk lettere å takle ting når vi er omringet av positiv nysgjerrighet. At vi må forsøke å forklare for hundrede gang at vi er fra Norge og at vi skal kjøre hjem gjør lite. At samtalene ofte ender med at begge parter rister på hodet uten å forstå hverandre gjør heller ikke noe. Smilet er det viktigste. Smilet og et stykke ydmykhet gjør at folk smiler tilbake. Vi er fornøyde.

Maten kommer endelig. Noen kyllingvinger, litt stor-fe kjøtt og nudler. Jeg fikk ikke risen, men jeg driter i det. Vi dekker bordet på hotellrommet og med hver vår tallrikslåde og hvert vårt sett med pinner koser vi oss med maten. Syklene står klare for henting. Mongolia står klar for besøk. Vi må bare vente.

onsdag 24. august 2011

We're doing it!


Rastløs og med kink i nakken våknet vi på Chinese Box Courtyard Hostel. En ny lapp rives av kalenderen. Den 16ene august. Avreise. We're doing it!
Jentene på hostellet hadde et stort hjerte for oss . Selv om hostellet var overbooket, det var fullt i herberget, fikk vi sove i oppholdsrommet siste natt i Beijing. Litt hardt, men bedre enn å flytte. Lite privat,men koselig i de berømte bøtter og spann! Bedre enn å bli forvist til en stall!
En god klem og gode ønsker for turen.
Jentene på Chinese Box Courtyard Hostel
er om mulig søtere enn mor!
Har vi husket alt? Jeg vet ikke...jo, ja, vi har det viktigste hvertfall!
Forholdet spenning mot glede lå rundt 50-50 da vi kruset ut av Beijing i en liten kortesje med sidevogner. Jason, vår mann på CJ750 verkstedet i Beijing, og hans far og onkel, fulge oss ut av byen og viste vei. Med erfaring, gode råd, store hjerter og giverglede vinket de oss avgårde da vi skulle ta av veien videre nord-vest, på silkeveien, et stykke utenfor Beijing.
Klisje eller ei. Vinden i håret kunne ikke annet enn å provosere frem de største smilene vi har hatt til nå. Etter slettene, etter et overengasjert Beijing møtte vi fjell og storslått natur. Idet vi passerte den kinesiske mur og igjen så hvordan den majestetisk boltrer seg fra fjelltopp til fjelltopp er tanken klar. Det skjer!
Djengis Khan hadde nok større problemer enn oss å ta seg forbi muren og videre fulgte timer på sykkelen i stor trailer trafikk og flotte landskap. Landskap prydet med strømlinjer. Kina har Hardangerutbygging over alt. Man kan neppe slå seg til ro med at det er iøyefallende.

Silkeveien bærer ikke preg av silke. Mye mer vei! Mil med trailere fulle av gods, landsbygd og fabrikker. Og så tasser det alltid en mann eller dame på veien. Midt ute i ingenting. Kristians hjerte klarte ikke å passere en kineser som sto langs veien og veivet. Martin og Morten har sykkelen full, men Kristian har et ekstra sete.
Kineseren fikk låne telefon og fulgte oss et stykke til en bensinstasjon. Språkproblemene er morsomme. Utrolig hva man klarer med bakgrunn fra spillkvelder med fantasi og en kulepenn og notisblokk. Man rekker ikke skyggelegge tegningene, men man klarer lett å bestille bensin, solkrem, myggmiddel, mat, drikke og ting gud og hvermann trenger i dagliglivet.


Etter gode timer på sykkelen når vi tiden for å sette opp camp. Langs riksvei "GIGA" er dette faktisk lettere sagt enn gjort. Vi tar inn på noe som kan minne om en veikro. Det finnes mange av disse langs veien. Kroene kryr av trailersjåfører. De raster langs veien, gjerne for natten og med dette er det tilrettelagt for et liv på veien. Små hotell, resturanter, toaletter og supermarkeder. Ikke store superfakter over disse markedene, men de har litt mat og vann. Det er vel det som er tanken.

Noe som har grodd til vane allerede er skuelyst. Noe som også har blitt en vane er kinesere som ivrig spør og fortsetter å spørre selv om vi snakker til dem på norsk. De er søte. Det tror jeg alle hadde syns. Vi prøver å høre om det er et sted i nærheten vi kan sette opp telt. Vi har kjørt forbi mil med åkre og små landeveier og tenker kanskje at det kan være noe å hente her. Vi spurte dog om de hadde noe i nærheten. 10 meter fra hvor vi stoppet for å spørre er det en liten gressplett. Mellom restauranten og toaletter setter vi opp telt. Kristian brukte brukt dopapir på noe vi i Norge vil kalle et sjeldent skue av lav standard. Vår første natt på veien. Mørket kommer raskt og vi hadde egentlig ikke noe stort valg. Å prøve å finne noe på måfå her er lettere sagt enn gjort!
Huai An er stedet. 220 kilometer vest for Beijing. Selv om vi enda er nervøse for å la ting ligge ubevoktet i teltet må vi spise. Restauranten serverer smaker og konsistenser som utfordrer, men mat er mat når man er sulten. Mette og fornøyde går vi inn i natten og med fuktig teltduk våkner vi opp. Det har begynt å regne. Utstyret skal få sin til nå største test.

Regnet følger oss i mange mil. På et punkt regnet det så hardt at sikten selv bak briller og i ly fra vindskjermen i sidevognen var nær null. Når man da ligger på veiskulderen og brautende semitrailere passerer skjønner man små stressede insekter.

Vi kommer oss ut av regnet og tar av silkeveien for å gjøre noen ærend i Jining før vi kjører videre nordover mot ErlianHot og grensen. Vi trenger å ta ut litt penger og tankene må fylles. Etter å ha spurt på en bensinstasjon om veien til en ATM starter en bølge med hyggelige absurditeter. Kineserne er utrolig vennlige og behjelpelige.

Vi spør etter nudler og får sitte på personalrommet å spise. Martin blir geleidet i taxi til en minibank sammen med en av de smilende damene ansatt på bensinstasjonen. Hun betaler taxien og forklarer gjennom en ordbok at det er "My pleasure". Vi fyller tankene. Gjennom å først fylle på kanne, så i syklene. Det er vist "Bo Hao" å fylle rett på tanken! Vi er klare til å gå, men stopper 10 meter unna for å ta oss en røyk. En annen motorsykkel med sidevogn stopper. det går to minutter og over hundre mennesker står rundt syklene våre.

En tropp på 13 sykler med kinesere er selv på tur mot ErlianHot. Selv med deres langt mer moderne utrustning av sykler,dingser og dupeditter undertegnede skjønner er bra, er det vi som blir midtpunktet. Utrolig! I dette møter vi også en Chang Jian "ekspert". Han er deres mekaniker og har selv stor erfaring med Chang Jian 750. Våre sykler.
Med logoen til syklene printet stolt på t-skjorten sin smiler han og ønsker oss god tur.

Vi passerer inn i Indre Mongolia. En provins i Kina som sydlig følger store deler av grensen mellom Kina og Mongolia. Vi får ikke lenger kjøre på hovedveien og blir henvist til det vi kalte "gamleveien", men som er en liten sidevei som følger hovedvei og toglinje opp mot grensebyen Erlianhot. Det bærer oppover. I høylandet. Til flate, men grønne sletter. En slags beskjeden krysning mellom Jæren og Hardangervidda. Her begynner vi å skjønne hva vi står opp mot av opplevelser. Det var alt. Alle de riktige følelsene man tenker at man kanskje kan få på en slik tur. God temperatur, herlig vær, god vei. I syv tiden tok vi av veien og fulgte en jordvei et stykke bort og inn mot et fjell. Ved foten av fjellet, gode 1500 m.o.h, slo vi opp telt med en liten landsby noen hundre meter unna som nærmeste nabo. Igjen blir vi møtt. Folk fra landsbyen kom bort for å hilse på. Gjeteren, som var på vei hjem med sauene sine, lot hundene styre sauene for å si hei. En mann fra landsbyen kom med kokt vann til oss. Sammen med stekte egg og bønner varmet på primusen vår var dette en god bekreftelse for oss at vi gjør noe riktig. Himmelen kaster mot oss en fantastisk solnedgang og vi får puste ut. På en reise hvor vi enda har noen steg å klatre på læringskurven er dette trygghet. Med gode 240 kilometer i ryggen på dagens etappe, fulgte en ro og en fredfull god følelse med oss ned i soveposen.
Fra høylandet kommer vi oss videre i strålende vær dagen etter, men denne dagen skal vise seg å halte mer enn den forrige. En ting er regnet, en annen ting er syklene. Etter 60 kilometer hører vi ulyd.

Utdrag fra Mortens dagbok:

"Så begynte det! Idet jeg sa til Martin at vi nå har fått alt opp å gå, røyk en spile på hjulet. Det viste seg å være 8. Startet arbeidet med å bytte ut. Martin ville skifte sitt bakdekk. Ut av ingenting - mekanikeren til de 13 syklene, og den motorsykkelen med sidevogn vi møtte igår stoppet ved oss. Utrolig! Mekanikeren, tannløs og snill, hjalp med å skifte dekk - mener at reservehjulet var "fake". 3 timer midt på en høylandsslette i ingenmansland. MASSE folk som kom innom. Tilsammen hvertfall 100+noen hester på lasteplan. Varme, sultne, trøtte kom vi oss videre...300 meter og ammokassen til Kristian faller av"
Det var en opplevelse. Slitsomt, men en opplevelse. Det slår meg at uansett hvor vi er, er det folk. Det var til og med folk som tok taxi fra landsbyen som lå en mil unna for å komme å se! Vi skiftet 8 spiler og ett nav på det ene hjulet.

Etter en stopp og stresstest peilet vi oss inn mot ErlianHot. Vi bestemte oss for å kjøre til vi kom frem, selv om det ville bli mørkt. Igjen møtes vi av noe så majestetisk at det er vanskelig å finne ord. Det mest spektakulære maleri av en solnedgang.

Utdrag fra Kristians dagbok:

"Slettelandskapet de neste timene er noe av det heftigste jeg har sett! Flatt så langt øyet kunnen se, i alle retninger. Himmelen, fargene, vinden og lyden av motorsykkelen gjorde dette til en opplevelse jeg aldri vil glemme. Balsam for sjelen!"
Kristian snakker om det enda. Det var ikke kaldt, det var ikke varmt, det var helt perfekt. Det var herlig! Helt rått!

Helt rått var derimot ikke møtet med ErlianHot. Det var et sultent møte. Vi stoppet på en bensinstasjon etter å ha sett oss rundt etter et mulig sted å sette opp telt. Nudlene var som bensin. Den lille nye energien brukte vi på å rote litt rundt i sentrum før vi møtte JinFei Ping, en 25 år gammel taxisjåfør fra himmelen. Med Pings hjelp tok vi inn på et hotell for 50 RMB perr hode (Rundt 45 Norske). Det var godt, det var trygt igjen. Med litt mat innabords etter et gateresturantbesøk roet mørket oss ned til en ny natt. Mongolia og grensen. Det er det som står på tapetet.