tirsdag 13. desember 2011

Brødrene av Kazakhstan og en grønn Kopeika.


Stoltheten og prestasjonsviljen får sin ultimate test. Tyrannosaurus Kamel skal svelges og nederlaget skal få pleie av en gjestfrihet større enn elefanthjerter med hippimentalitet. Fra øde kazakhstanske stepper skulle vi få nye stempler, og hestene skulle få hvile seg i stallen til en kazakhstansk mester i motorcross. Vi har møtt mye på reisen vår, men det er lite som kan sammenlignes med hva som skjedde etter en liten, minuttkort samtale på en bensinstasjon med den engelsktalende kazakhstaneren Khaidar. 

Da vi tanket opp syklene før vi la ut fra byen Kostanaj, nordvest i Kazakhstan, tok vi flere blikk bort fra bensinpumpene. Khaidar, fra Aktobe, en by lenger vest, spurte oss overveldet om vi skulle i hans retning. I en liten samtale med Morten utvekslet vi nummer, og fikk en inviterende ordre om å ta kontakt da vi kom forbi Aktobe og hans hjemby. 

Dagene på veien etter Kostanaj bø på flørtende kollaps døgnet rundt. Vi var slitne nå. Oppkvekkeren vi fikk i Astana raste fortere enn forventet, og da vi la ut fra korngarasjen og tok farvel med den snorkende sjåfør, var det sorte får svartere enn natten er lang. I gode 180 kilometer tauet vi den ene sykkelen med den andre, og presset oss gjennom noen minusgrader som nok virket kaldere enn hva de var. 
Vi kom til Komsomol og var tomme for krefter og idé. Harald, det sorte får, hadde ikke effekt, ingen kompresjon og kunne såvidt gå fremover på første giret. 



I lommerusket til fotografen skulle nøkkelen ligge. Et nummer til en opplevelse som egentlig er vanskelig å beskrive. Khaidar fra Aktobe. På vet lille veimotellet i Komsomol fikk vi et oppløftende løfte, fra en da fremmed Kazakhstaner, om at alt skulle ordne seg. "Don't worry guys! Its ok" 



Aktobe om natten.
Vi ventet i tre timer med kaffe og oppvartning fra søte piker på hotellets kjøkken. Med ventetiden kom unødvendige nerver; inn på parkeringsplassen foran hotellet rullet det inn en stor bergingsbil og taxi som skulle frakte oss og syklene, de 300 kilometerne til Aktobe. Som konger ble vi tatt imot av en guttegjeng på 15-20 mann. De hoppet og jallet og lo og smilte. De ga oss en royal velkomst, en overveldende entré og et minne for livet!

Dimas selvskutte hjortegryte er noe av det bedre vi har lagt på tungen!
Guttene hadde stor begeistring for bildene våre!

En av flere hyggelige middager på familien til Khaidar (Mellom Morten og Kristian) sin resturant. Far i huset er kazakhstaner nummer 2!
Flere av guttene, med Asel i spissen, drev garasjen "Versace", og hadde én beskjed til oss - Alt kommer til å ordne seg, så dere kan bare slappe av. Fra resturanten til Khaidars far fikk vi smake og spise oss stappet på gourmet mat. Vi fikk et herlig saunabesøk hvor Khaidar selv slo oss varme med eikeløv. Vi fikk egen leilighet til disposisjon, vi fikk hjelp til å fikse syklene og vi fikk tid til å jobbe med blog og skype med venner. Vi fikk til og med hjelp til å utvide visumet vårt og har etter vårt ene Kazakhstanbesøk fire visum...som seg hør og bør. Det var, og er, noe av det mest fantastiske vi har opplevd og vi betalte ikke en krone(!!!) Da vi i garasjen til Asel møtte Iban, skulle vi få smake på enda mer av Kazakhstanernes rike, og dype gjestfrihet. 
Dimitri

Asel
Vi ble invitert som æresgjester til Ibans gård, og fikk oppvisning med ellegante avlshester mens de slaktet en geit for å gi oss det beste og ferskeste kjøttet. Kazakhstanerne vi møtte i Aktobe viste oss viktige sider av livet. De viste oss en gjestfrihet uten baktanker og store vennskap på tvers av landegrenser. Sammen med tjetjenere, armenere, israelere, kazakhstanere, russere, kristne, jøder og muslimer, satt vi hos Iban og spiste med hendene av samme fat. Khaidar understrekte at for dem har nasjonalitet og bakgrunn ingen betydning. Det er hva som er på innsiden som er nødvendig for å kunne bygge bro, vennskap og forståelse. I dette fikk vi også flere kondolanser og støttende håndtrykk da gutta sa de sørget over terrorangrepet i Oslo og på Utøya. 

Iban, til venstre, og hans stallgutt. 
Under tiden vår i Aktobe opplevde Kazakhstan et eget terrorangrep. Lenger sør i landet tok en islamsk fundamentalist, med hat og fremmedfrykt som motivasjon, livet av mange politifolk under en brutal terroraksjon. Lik ABB spredte han frykt ,og med budskap om rene samfunn, skjøt han seg selv etter å ha sprengt en politistasjon i luften med en RPG. Vennene våre i Aktobe nikket og så ned da jeg spurte om det var sant. Angrepet skulle de få kjenne gjennom strengere politiutøvelse og uro i landet deres, en uro og fortvilelse vi i Norge også kjente på etter 22.juli. Det er like vanskelig for kazakhstanere som nordmenn å se håp og kunne forstå det ekstreme. Fanatikere - rolig nå! 
Gutter er Gutter, over alt! 



Gutta brydde seg om oss på alle plan. De var genuint urolige for oss med tanke på veien videre. Med en stor respekt for naturen, de øde og kalde steppene som dekker størsteparten av Kazakhstan, og med en vinter så brutal, skjønte vi at gutta mente alvor. Hvert år nekter politiet folk å kjøre mellom byer i vinterhalvåret. Folk blir stående fast og fryser ihel før hjelpen kommer frem. Steppene har ingen ryggdekning, ingen ly, og med minus førti - femti grader tar vinden dødelige tak. Med syklene og problemene i baktankene, med erfaring av å ikke kunne unnagjøre stort mer enn 300 kilometer uten ganske alvorlige problemer, falt en avgjørelse som var vanskelig å svelge. 

Asel, til venstre, og Mortens Lada i Asels garage Versace.


Vi har vår ære og vår prestisje. Vi har mange følgere vi ønsker å leve opp til, men turen har vært noe mer enn hva vi kunne forutse. Det satt (unnskyld) jæævlig langt inne det Ladakjøpet, men fotograf Morten, kjøpte ved hjelp av guttene i Aktobe en Lada 1978model. Som følgebil, for å ta all bagasje og ta unna vekt fra syklene, men spesielt med respekt for naturen og vinteren ble ett nytt kjøretøy innlemmet i Jernhestproskjektet. Med veldig blandede følelser, men også med ny giv og stort håp, la vi ut på veien med drømmen om å nå vårt store mål: se familien vår på julaften. Aktobe... Khaidar, Dima (Njet Pistabol), Asel, Sergej, Kirill, Began, Iban...ALLE MANN! Dere er så gode og vi takker dere fra bunnen av hjertet. Dere er våre brødre i Kazakhstan, brødre for livet - om det er vi ikke i tvil! 





Syklene sier også takk. Fra Kirill, motorcross mester og flink mekaniker, fikk syklene nye stempler og kompresjonen var på plass. En utdyping av vår mekaniske problemhistorie følger her på bloggen, men kort fortalt måtte syklene nå kjøres inn igjen. Med to kilometer omgangen, med femten minutters pause for nedkjøling, og med en visumgrense hengende over oss (tross siste utvidelse), fikk den nyanskaffede grønne Kopika sitt første gjøremål (De første Ladaene som ble produsert ble kalt Kopeika som direkte oversatt betyr krone. Ett øre i Russland er en Kopeika).

Med slepetau over stepper og horisontal snøfokk, tok vi på 40 effektive minusgrader med nytt spekklag på skinka, og en indre varme som holdt ute det værste av kulda. Om noen mil og noen tøffe tak skulle vi entre Usralsk og krysse grensen fra Asia til Europa. Hjem, kjære hjem virket ikke umulig langt unna nå, og selv med det sorte får bak en Lada med nye støtdempere, kunne vi tørre å kose oss litt... før alt skulle få kollapse igjen...













1 kommentar: