Det går rett vest!

Morgenstund har Kazakhstan i munn. Mellom himmel og stepper våknet vi for første gang i det som for Norge kanskje er mest kjent for å være Borats hjemland. Det er skuffende hvor lite Kazakhstan minner om bildet som blir presentert i filmen til Sasha Cohen, noe som kanskje også er meningen hans? 

Kazakhstan er et utrolig land, et spennende og gjestfritt land som har gamle og stolte tradisjoner med røtter både i Asia og Europa.Vi kjører kilometer på kilometer og møter varme smil som skinner sterkere enn solen! Vi har blitt glade i Kazakhstan, noe som har hjulpet oss gjennom en uendelig rekke av mekaniske prøvelser og tester for moral og samhold.

Fra grensen og Russland pløyet vi mil inn mot første by: Semey. Det var rundt denne byen og i dette området av Sovjet hadde sitt prøvesprengningsområde for atomvåpen. At tre barske vikinger vekker oppsikt er det lite tvil om, og at det bærer med seg fordeler å se ut som røvere på tokt, merker vi godt i hver politikontroll. Kazakhstan er et enevelde og tilstedeværelsen av politi er stor. Vi blir stoppet ofte, men har ikke møtte annet en smilende konstabler med kalashnikov som ønsker oss god reise videre. 

Etter god overhaling i Russland hadde vi troa. Syklene og dekkene virket gode og solide, men igjen...men igjen...

Etter Semey og et lite uttak av Kazakhstanske Tenge, strandet vi i det som skulle vise seg å være starten på det største mekaniske hurlumheiet til nå. Det er vel slik at det går en grense for hvor herpet og ødelagt en maskin kan være, og det var denne grensen vi nå var i ferd med og nå. 

Etter 260 kilometer med grei marsjfart på Kazakhstansk jord, stod vi tre trøtte timer i veikanten, ikke langt fra byen Pavlodar, nord i Kazakhstan. Dekkene, spilene og bakdrevet har pustet oss i nakken før, nå skulle vi for første gang inn i Haralds torso. (Kristian har døpt sykkelen sin, det sorte får, til Harald). Harald har mistet piffen (man skulle tro han røyket prince) og effekten er så lav at selv den mest forsiktige, slake oppoverbakke presser sykkelen ned i andre gir. Med en gåen toppakning, hjullager som ryker og setter bakhjulet i lås, og med effekten til en kolspassient på vei opp unnarennet i Holmenkollen, kjørte vi fra en tre timers trøyte som ærlig talt tok piffen fra oss. 

Vi følte vi var midt i tunellen nå og slet med å presse hverandre til å fortsette med samme, nødvendge iver. Følelsen av å aldri få fred har aldri vært større og håpet om og rekke ruten gjennom Iran rant ut. Det største nederlaget grodde til et faktum gjennom de første dagene i Kazakhstan, og skulle vi rekke hjem til jul ble vi sørgmodig klar over de nødvendige tiltakene. Mer oppgitt enn Siv Jensen noen gang kan bli, innså vi med tungt hjerte at ruten måtte gå tilbake og inn igjen i Russland. Ikke sinna, men bare veldig, veldig, veldig, veldig skuffet...en svart, kald nattehimmel har sjelden virket så mørk.

Sent den kvelden, uten lys på den ene sykkelen og uten effekt på den andre, fant vi frem til Zultan Scrapyard Road Motel (døpt av oss) ved byen Gerevlig.

Et stort hus med en cafe under oppussing i andre etasje. To rom til leie, og i det ene tre gode senger. I første etasje var det store garasjer og oljebelagte potetlagere, med en nedrusta drikkevannstank. Motellet drev også med skrapmetall, dekksalg og sveising. Rundt de fem hundene som svinset livredde omkring i gårdsrommet, og passet på om du gikk inn på utedassen, lå det strødd av gammelt metall blant søppelkontainere og klesvask. I en smal, kald korridor, opp en sementtrapp og bak en rusten jerndør med slitte hengsler, lagde vi kveldsmat og fikk sove ut noe av frustrasjonen på rom nummer 2. 

Zultan var (og er) en god mann. Stødig og rolig skjønnte han at vi trengte fred til å fikse sykler og ga oss rom til å jobbe, lage mat på primus innendørs og hjalp til med å proviantere opp mer mat for reisen videre. Noe annet kan sies om hans ansatte sveiser Dennis. 

Dennis til høyre, Zultan til venstre. 

Pappaen til Zultan

En russisk rakker som med det hardeste håndtrykket sprutet av vodkaglede da han fant ut at vi ikke var amerikanere. Jeg, Morten, slet med en vond hoste og litt feber i disse dagene, men var absolutt ikke klar for hestekuren den beduggede amatørfarmasøyten Dennis tilbø. Da Dennis disket opp med gode to desiliter vodka i et skittent krus og en halv, fersk løk og sa at det kom til å ta knekken på alle problemene mine takket jeg høflig Njet. Jeg er møkkalei av å trykke i meg grusom vodka for høflighetens skyld, og med dette vil jeg kaste ut en brannfakkel her og nå: Er det ikke mer uhøflig å bli sinna for at folk ikke vil drikke kattepiss med alkohol enn at jeg takker høflig og ydmykt nei? Kunne ikke folk forsøke å presse på meg en kald pils istedet? Kontroverse greier - jeg vet det Dennis - men slik er nå følelsene mine rundt den saken. 

Dennis tok ikke greia i det hele tatt. Han feimet og dunket i bordet og hisset seg så opp at jeg trodde jeg skulle få meg en på trynet. Plutselig svingte han om og lo godt av at jeg var en pinglete tulling og knakk brusk i hånda mi i et maskinellt håndtrykk. Dennis mente vi kom til å fryse ihel, Dennis mente vi kom til å bli skutt og drept. Dennis mente mye han og forkynnet på kav Vodkask om gud og hverman til vi fikk Zultan til å kaste ham ut. Dennis mente det godt, det var ikke det, og dagen etter tok han, Zultan og andre i Zultans familie farvel med store smil og gode lykkeønsker. Dennis ga de hardeste klemmene. 

Vi presset på for og nå Astana. Etter å ha slått opp teltet for siste gang(rettelse fra forrige blogginnlegg) etter en beskjeden avslutning på dagsetappen med maks 30 km/t mot slutten, hisset vi hverandre opp til og gjøre ALT for og nå Astana dagen etter. Vi hadde ikke rom for problemer nå, men vi visste de ville komme. Vi ville møte dem med en lang finger og 24-timers steinhard vikingvilje. Vi lo av is på soveposen og eplekjekke trådde vi til verks med et kanskje mer påtatt mot enn ett ekte. Vi tenkte på folk hjemme, på alle de deilige følgerne som støtter oss i reisen vår, på sponsor Tingbø og hans hammer, ja på alle gode ting. Denne dagen, skulle for en gangs skyld ikke syklene bestemme! Vi skulle bestemme og vi bestemte at vi skulle til Astana. 

Som planlagt kom problemene og denne gangen, ved en nedlagt bensinstasjon utenfor Ekibastuz, strandet vi uten tenning,men trøstet oss på gode kyllinglår fra en veicafe like ved. Strømmen gikk, null futt,full kaputt, koil krasj, elektroæsj!

Man blir nesten litt overtroisk av det hele og tenker at  noen er ute etter å ta en. Man får også en kampvilje av rang og vi hadde bestemt oss - denne dagen var det vi som bestemte. Det høres kanskje banalt ut, men vi måtte tenke slik for å komme oss gjennom.

En bil registrert som LAM tauet vårt sorte får. 

Professor Ural. Tusen takk, Igor!

Vi ble tauet av en snill og behjelpelig mann inn til sentrum av byen Ekibastuz og rett til Igor. Utnevnt som Professor Ural gikk  Igor og to andre mekanikere løs på Harald og jobbet på spreng i to timer for å fikse alt...og vi betalte ikke en krone. Folk er så snille med oss og med positiv nysgjerrighet fra alle parter får vi hyggelige møter med folk vi på forhånd har blitt fortalt at vi bør skygge unna. Guttaboys på verkstedet presenterte seg som muslimer og lurte på hva vi var. Jeg sa at Norge er protestantisk. De sa ok og tilbydde en sigarett. 

Vi sto og lo sammen over kinesisk stålkvalitet og spøkte med damene som fulgte med fra vinduet på kontoret til verkstedet. Folk er folk. Gutter er Gutter. Og om kylling smaker det samme for alle på planeten så føles vell et godt vennskap og takknemlighet også likt for alle mann! 

Ved solnedgang sto syklene klare til dyst igjen og klokken 19.00, i stummende mørke, måtte Astana begynne å forberede seg på besøk. Det var kaldt og guffent, bakdekket til Harald låste seg to ganger i full fart fremover og vi ble stoppet av purken som ville bøtelegge oss for mangel på baklykt. Vi pratet oss ut av det, slo en god gammaldags floke, kastet i oss noen frosne brødskiver, hakket tenner og pumpet positive tanker ut til fingerspissene. Den moralske motoffensiven ga tilslutt en stivfrossen megamestringsfølelse da vi ble stoppet av veipolitiet 50 meter etter å ha passert bygrensa til Astana. 

Dokumentene havnet i bakevja da vi presenterte oss for politiet. Konstabelen ville ikke annet enn å få et bilde sammen med oss på telefonen sin. Ikledd Kirstians hjelm, og Kristian med politimannens hatt, fikk han sitt minne for livet. Tre fastfrosne, store smil fra tre eventyrere som ville ta spaden tilbake i egne hender. Astana, Baby! Vi sto opp halv syv om morgenen i en frostlagt grøftekant og holdt koken gjennom timer med trøbbel. Vi skjekket inn på King Hotel Astana klokken 04.00 og under opptining sovnet vi med et etterlengtet, ekte og rungende: Vi klarte det gutta!:)

Panorama Astana.