fredag 9. desember 2011

Neonlys, nordmenn og den blåkalde, Kong vinter.

Ankomst Astana smakte nesten bedre enn en brødskive med makrell i tomat.
Astana er Kazakhstans nye hovedstad. President Nursultan Nazarbajev bestemte at hovedstaden skulle flyttes fra gamle Almaty i sør-øst, som var hovedstad under Sovjet, til Astana, som ligger så og si midt i Kazakhstan, etter sovjets fall. Byen er snodig med sitt nesten futuristiske utseende fra hundrevis av glassbygg med moderne arkitektur. Kaz-Vegas, Astana, er det økonomiske og politiske senteret i Kazakhstan, men er ikke kjent for for eksempel det samme kulturlivet som Almaty. 




Det er alikevell en spennende klynge hus og for vår del skulle Astana by på god pleie av hjemlengsel og norsk kameratskap. Vi hadde med omlagt rute fått litt bedre tid og stresset ned på King Hotel ved å investere i litt komfort for en gangs skyld. Økonomien har forlengst bikket røde tall, men å kunne ta seg en god dusj og stelle seg litt i rolige omgivelser var deilig etter nederlag og tøffe tider. Hotellet var i full begeistring av å ha oss som gjester og sammen med hotelldirektøren ble vi avfotografert sammen med han og med noen rabatter på husleia som betaling. 

På vei inn til Astana tok vi kontakt med vår nå gode venn Jo. Gjennom et kontaktnett vi har fått av vår venn og ivrige støttespiller Per Smedberg, har vi hatt nordmenn på en ringeliste for de fleste planlagte reisemål. Jo hjalp oss å booke hotelrom og tok oss med ut for å spise. Georgiansk mat med norsk samtale var deilig og avslappende og vi hilser deg Jo med tusen takk for alt du gjorde:) 




Jo anbefalte oss å ta turen innom den kongelige Norske ambassaden i Astana. Å underrette UD om hvor en befinner seg og at en er på gjennomfart skulle vise seg å bringe med seg mange fordeler. Vår nye venninne Anne Marte ved ambassaden tok imot oss med et overasket smil og engasjement og inviterte, til vår enorme glede, hjem på makrell i tomat, leverpostei og norsk laks! Anne Marte - du aner ikke hvor godt det varmet sjelene våre og smurte opp under moralen for turen.  Vi takker deg igjen for all hjelp med papirer, informasjon og for ditt varme hjerte! Vi hilser også alle dere i UD.  Vi vet det er mange av dere som følger oss fra Norge og rundt om i verden, og det setter vi veldig pris på! Fortsett den gode jobben dere gjør for kongeriket vårt og gjør Anne-Marte til velkomstansvarlig om det skal arrangeres. 

Halloween the Kazakh way. 


Gjennom Anne Marte fikk vi også møte andre ambassade arbeidere og spennende folk fra hele verden. Da en hel gjeng samlet seg på pubben Guns&Roses møtte vi japanere, franskmenn, russere, engelskmenn og ikke minst en rolig herremann som har hus to kvartaler bortenfor Martin og Kristian på Våland i Stavanger. Øyvind åpnet opp dørene til leiligheten sin hvor han hadde ekstra rom å låne ut, ettersom familien for tiden var i Frankrike. Vi bodde gratis som gjester av Øyvind resten av Astanaoppholdet vårt og takket være norsk gjestfrihet i Kazakhstan fikk vi pleie budsjettet, hjemlengsel, sove godt og rolig og ha egen dass! Øyvind - du er mannen! Det skal ikke bli noen hilseblogg dette, men disse menneskene fortjener honør!
Utsikt fra Øyvinds leilighet. 
Martin skyper med rådgivere hjemme. 

To bilder tatt på turistteknikk. Jeg vet ikke om det blir for internt, men vi har det hvertfall moro selv!
Astana stand-still ble vår oppladning og det etterlengtede moralsparket i rumpa vi da virkelig trengte. Å få lade seg selv såvell som hodelykter og kamera uten å ha de tøffe fysiske prøvelsene og det psykiske spillet fra syklene var et must. Tankene om turen og ruten og alt kunne få synke litt. I fordøyelsesprosessen vår ble heltedådene til Tom Cruise i Mission Impossible 1-2-3 vår magesyre. Filmkveld, skype, en øl og en time i badekaret fikk unna gammel skitt ,og vi satte ut fra Astana med renset system, både i kropp og sjel. Syklene var omtrentlige og nesten der vi ville at skulle være, som alltid. 

Fra Astana kom vi inn i et par dagers normalt driv før vi nådde Kostanaj nordvest i Kazakhstan, og kong vinter for alvor meldte sin ankomst. Det var kaldt allerede, og noe snø, men det gikk helt greit å kjøre. Når syklene er som de er, er det ikke lange biten vi kommer oss av flekken før vi må stoppe uansett, og kan benytte sjansen til å varme oss litt og hive i oss en snickers og en neve nøtter. 

Savner mamma. Litt. 


Jernhestryttere sammen med Kazakhstans finest. 
Kvinnelig kontroll.

Atbasar var første by etter Astana hvor vi ble stoppet i politikontroll hundreogmye og igjen fikk smil og tok bilder sammen med politiet. De viste oss til et lite veimotell hvor sammensetningen av farger på sengetøy og tapet var like intense og sterke som vårt behov for søvn. Vi sov godt den natten og kom oss videre dagen etter til byen Amandkaragay, med en sykkel i god form og det sorte får uten stort av effekt. 
Igjen tok vi inn på veimotell og fikk stor oppmerksomhet. Politiet var denne gangen i sivil og Faritt, politimann med promille off the clock, ga oss en cognacflaske vi måtte love å dele med vennene våre når vi endelig kom hjem til Norge. 


Plutselig passangst!
Langs veien, etter en dopause, ble vi invitert inn i varmen av en passerende lastebilsjåfør(to bilder under) som ga oss varme, te og mat. 


Respekten og nysgjerrigheten vi får fra folk på reisen vår skal man legge godvilja til for å kunne sammenligne med en tur til Gran Canaria. Vi blir lamslått dag ut og dag inn av menneskers godvilje og behjelpelighet. Ja, når politiet til og med setter bort geværet for å hilse på oss blir vi fyllt med en positivitet som hjelper oss videre. En positivitet som vi har behøvd og ikke hadde klart oss uten, om det er jeg ikke i tvil. 

Da vi nådde Kostanaj etter tre dager på veien fra Astana satte kong vinter inn støtet og bydde til hvit vals med opptakt på 15 minus. I sidelengs snøfokk tok vi inn på hotell, og brukte en dag på å investere i bedre vinterutstyr. Oppi motvillige hotellresepsjonister som nektet å kaste seg ut på kroppspråk med oss, og et lite kaos av oversettelser og missforståelser, møtte vi Ivan. En pensjonert passasjerflypilot som skulle bli vår stødige kaptein fra bankomat til villmarksbutikk. Det er ikke alle som skjønner når vi mimer jakt&fiske, men det gjorde Ivan og han kunne noen gloser engelsk som han også brukte flittig for å hjelpe oss. I en gammal Lada uten vinterdekk og med Sting på radioen, spant vi oss gjennom snølagte gater i Kostanaj. Med Ivans hjelp kunne vi legge ut på veien igjen mot Aktobe og mot Europa med god pels! 
Ivan. Takk!


Men igjen. (Hehehe...skribenten ler stille i oppgitthet over og kanskje gå ut for måter å skildre nye krasjlandinger). Etter 25 små kilometer med putring og fis kom vi til Rudnuy. På en bensinstajson forbannet vi det sorte får, Harald, i gammalt driv, sparket til møkket og tok en lunsj med nudler på bensinstasjonens lunsjrom. Uten effekt er det vanskelig å komme seg avgårde. Man gasser og gasser men det er som om Luzifer selv står bak og holder oss tilbake med en megamagnet. (Herregud, kanskje det er Magnito.)  Jeg tror vi sto der i en times tid før Artur svingte inn på stasjonen for selv å fylle bensin. Artur sto først og så på litt. Så gikk han inn litt. 
Han kom ut igjen og gikk inn og sto og pratet med ekspeditøren bak disken. 
Plutselig tilbød han seg med snille øyne å ta oss til en garasje slik at vi slapp å stå ute i kulden og skru og prøve å finne ut av problemet. 
Er det forgasserkluss eller?

Artur, Julia, Tumor, Artur
Etter noen timer i garasjen og etter å ha testet sykkelen inn i solnedgangen tilbød Artur oss å sove over hos han. Vi takket litt skuffet ja fordi vi igjen hadde den store, stygge skyggen fra Harald hengende over oss. Vi sang "Av og til er 25 kilometer nok", og ble overrasket da Artur ga oss en egen leilighet til disposisjon. Etter te og kake og et utrolig hyggelig møte med kona til Artur, Julia, deres sønn og Arturs bror Tumor (Kristian humret litt), fikk vi roe ned med rim på ruta og varme tepper rundt oss. Med Google Translate, penn og strekmenn er det mye lettere enn antatt å kommunisere. Ting tar litt tid, og man må ha litt tålmodighet, men det er utrolig hvor lite negativt man velger å fortelle når man først må kjempe seg til å forklare det. Vi sov godt hos Artur. 




Den snorkende Kazakhstaner skulle ta knekken på neste natt søvn og syklene skulle få overnatte i et kornlager langt fra alt og ingenting, et sted på steppene sør for Rudnuj.  Syvende november møtte vi senger på et veimotellet som hadde så myk fjæring at man følte man lå i et badekar.
Dagene på veien var kalde nå. The Fridge, fryseren eller sidevognen og bopelen til fotograf og undertegnede Morten, er så kald at fra knærne til tærne går det sport i å holde ut. Det er kanskje litt småkaldt på overkroppen og på armene som rives i vind og snø, men nede i den mørke vogna tar minusgradene og det nedkjølede metallet nesten knekken på tær og det som er av vilje. 

Slik er det deilig å komme frem til moteller om kvelden. Bare det å bære inn bagasjen er deilig, selv om man blir litt satt ut av omgivelsene og omstendighetene. Denne gangen, på landet i Kazakhstan, forsøkte vi å sove med krum rygg i meget myke senger. Duren fra lastebilsjåføren vi måtte dele rom med holdt oss våkne i tankene. Snorkingen tonet ut i små håp om at både han og det sorte får snart kunne holde kjeft, og bare være litt rolig og grei!!













3 kommentarer:

  1. Jeg aner ikke hvordan jeg kom over denne bloggen, men jeg er glad jeg gjorde det :-) Utrolig godt skrevet, og jeg kjenner jeg blir glad inni meg når jeg gjenkjennende leser om gjestfrihet av en annen verden (av og til litt vel påtrengende?), ting som ikke funker, grensepasseringer og byråkrati. Og bildene er fantastiske! Gleder meg til å lese mer - god tur videre :D

    SvarSlett
  2. Så hyggelig at du liker det, Marthe:) Du er hjertelig velkommen!

    SvarSlett
  3. :) Er litt bundet av jobb og studier, så får foreløpig holde meg til ukesturer når muligheten byr seg (rømmer en tur fra hverdagen til Kaliningrad i morra - vært der?). Men drømmer om noe større om et par år, så vi får se :)

    SvarSlett