Så, hei Mongolia!

Det skrives i retrospekt. Verdensveven har ikke nådd slettene i Gobiørkenen og få av de tradisjonelle nomadehusene har router. (Ikke engang vindusruter.)

Etter en liten evighet på kinesisk side av grensen ble vi vekket tidlig med nyheten om at alt er klart. I møte med det kinesiske byråkratiet endte vi opp med å frakte syklene over, demontert på lasteplan og lettet over at ventetiden var over, gikk grensekrysningen overraskende bra. 

Ventetid er treningstid. 

Ventetid er helseskadelig.

Ventetid inviterer til middag med hotellsjefen. Å sitte i baris  på resturant i Kina er  greit. 

"Byebye! We firends yea?" Hotelleierne i Kina hjalp til med sitt kontaktnett. 

På den andre siden av grensen møtte vi en ny mur ved det Mongolske tollvesenet. Etter timer frem og tilbake, papirer hit og dit møtte vi Nagi. Det har vært som en rød tråd gjennom reisen til nå at systemene jobber mot oss, men hyggelige folk jobber for oss. I Kina hadde vi Ping, I Mongolia har vi Nagi. 

Kristians entusiastiske møte med Mongolia. Tatt fra bilen vi ble fraktet over i. Tatt utenfor tollvesenet. 

Et større portrett av Nagi er under bearbeiding så du skal få bli kjent med ham etterhvert her på bloggen vår. En forretningsmann som driver med import og som også kan engelsk er ikke dum å ha når man selv importerer motorsykler til Mongolia. God karma igjen? Jeg vet ikke, men Nagi har vært en god mann å ha. 

Tross hjelpen fra Nagi tok arbeidet med tollen lang tid og det var ikke før godt utpå kvelden at vi fikk møte syklene. Behandlet av røffe kinesere som i realiteten ikke brydde seg stort, hadde syklene fått tydelig juling. Nagi var snill nok til å låne oss hotellrommet hans og selv med bare to senger var det en god base å ha ettersom arbeidet med syklene tok lang tid. Med den transibirske jernbanen som nærmeste nabo var det vanskelig å få slappet av. Hotellet ristet når de store godstogene passerte, likevell var det bedre enn ingenting.  Halv 6 på morgenen kom Martin og Kristian fra verkstedet med sammenskrudde sykler. Morten ordnet frokost. 

Vår mann Nagi og et smalt hotellrom. 

Hotellutsikt.

Ivrig etter å komme avgårde, trøtte av venting og masete folk så vi frem til dager i øst-gobi. Tre timers etterlengtet søvn var alt vi prioriterte den natten. Trøtte og utålmodige la vi ut fra grensebyen Zamyn-Uud på Mongolsk side av grensen til Kina. Etter tre kilometer var Morten ute å skuttet syklene ut fra grøftekanter for fjerde gang. Møte med de Mongolske veiene var som forventet værre enn vi kunne forestille oss. 

En skrue løs. 

Humpetitten og hele greia med melkeruta, norsk mas om dårlige veier, et hull i bakken når du kjører E6... etter dager på veien i Mongolia savner man tele-hiv. 

Jeg sliter med å finne en sammenligning til Norge og Europa. For Egersundere vil det kanskje være som å forsøke å kjøre en handlekurv på veien opp til Hetlandsskogen. Mil med støvete kjerrevei hvor humpene kommer så tilfeldig at man ikke kan unngå dem. Man må bare prøve å velge et hull ut av alle og håpe at sykkelen kommer seg gjennom. Det jobbes dog med saken. Deler av veien har fin asvalt men stort sett avbrutt av svære jordhauer man må prøve å komme rundt. Som Martin sa: "I Mongolia blir veiene bokstavelig talt til mens man kjører". Noen ganger orker man ikke mer og kjører på slettene uten noen form for spor. Noen ganger bommer man og står fast i sanden. Noen ganger er veien bra og man puster ut. 

Kristian og gresshoppen. Kristian så en hare også. Han prøvde å fange den etter tips fra Discovery Channel. Ingen fangst.

Man kan vell ikke klage når man har valgt det selv og når det koker ned til det er det igrunn en fantastisk opplevelse. Gobi har sletter så langt øyet kan se. Små gresshopper som når de flyr ser ut som vakre sommerfugler. De stresser med å komme seg unna når vi kommer kjørende. I Norge har man sauer i veien, her har de kameler. Man ser nydelige hester over alt. En gang i timen er det en bil og et hyggelig vink fra Mongolske, gjestfrie folk. 

Etter dag én i Øst-Gobi campet vi litt sør for byen Saynshand på hovedveien opp mot UlaanBataar. Trøttere enn trøtt, sulten og sliten. Øynene til Martin svei etter tre timers søvn og en lang dag med humper. Opp med teltet, på med kokeapparatet, pasta og pølser har aldri smakt så godt! 

Mongolia er øde. Over 50% av befolkningen bor i de to største byene. Selv om man tenker at man er midt i ingenting kommer det alltid skuelystne folk for å møte oss. Vi har enda ikke blitt invitert inn noe sted, men folk kommer for å se, si hei og prate litt om syklene. Vi forklarer så godt vi kan med små tegninger og veiving med armene. 

Vi har forsåvidt ikke prøvd å bli invitert heller, vi har prøvd å gjøre store etapper for å ta igjen noe av den tapte av tiden og med dette kom vi oss til UlaanBataar på tre dager fra grensen. 

Til tross for "hastverket" har vi opplevd det spektakulære. Frysningene var ikke til å unngå når iPoden til undertegnede liret av seg Eidsvågs "Skyfri himmel" og solnedgangen presenterer seg selv i 360 grader. Det er ikke fjell, alt er horisont og panorama får en ny betydning. Solen dukker ned under horisonten så rolig, men orkestrert av farger kraftigere enn hulken på sitt grønneste. Det er så nydelig at man ikke vil at det skal ende. Med overgangen til en stjernehimmel så klar at man føler man ser dem alle, forstår man hvorfor den Mongolske kulturen enda baserer seg på nomadeliv med stor tilknytning til naturen. 

Etter natt nummer to i ørkenen våknet vi med kameler noen steinkast utenfor teltet. De ser late og arrogante ut og er virkelig underholdende der de står og glor. Vi sto opp til soloppgangen rundt klokken 5 denne dagen, vi ville prøve å komme oss til UlaanBataar og med dette legge bak oss gode 400 kilometer, 50/50 jordveier og asvalt. 

When you have to go, you have to go. 

20 kilometer utenfor UlaanBataar hadde syklene holdt ut tross småproblemer og løsne muttere. Det ristes løs her og der, spilene ryker, batteriet sliter med å lade seg selv. Vi hadde en halvtimes stopp for å skifte noen kullsvarte tennplugger. 20 kilometer utenfor UlaanBataar var det stopp. Bokstavelig talt Bomstopp. 

Ved en bomstasjon låste bakhjulet på Kristians sykkel seg. Vi trodde først det var bremsene som hadde låst seg. Det viste seg å være bakgiret som hadde skåret seg. Uten mulighet for å fikse det på stedet, med 01.00 på klokka og slik nesten ett døgn på veien, med sult og lite krefter toppet av et heftig regnskyld tok Morten kontroll. Med kroppspråk og noen små tegninger fikk han to politimenn til å stoppe en tilfeldig passerende lastebil. De hjalp til med å løfte den 360kilo tunge, skadeskutte jernhesten opp på lasteplanet med håndkraft. Sjåføren fikk innstrukser og 03.00 satt vi på et hotell utkjørt, men fremme. UlaanBaatar, baby! I en krysning av uro over å ha forlatt sykkelen på lasteplanet til en sjåfør som lovet å komme til hotellet dagen etter, og med en lettelse over å ha tak over hodet, tok det lite tid før snorkingen startet. 

Dagene som følger har harde fakta med en tøtsj av det surrealistiske over seg. Vi er fremme ved første checkpoint, vi er definitivt igang, vi har det godt og er ved godt mot, men det er et stort men. "Det sorte får", "The black beauty", Kristians sykkel hadde ikke mindre enn en smeltet metallgrøt i girsystemet.