Rundt svingen kom Ulaanbaatar

Fra skrujern til fastnøkkel, fra Matt til ventetid. Etter en trøblete og intens innreise til  Mongolias hovedstad Ulaan Baatar(UB) var moralen under sterk utfordring. 13 dager ved grensen inn til Mongolia gjorde dagene på veien mer enn nydelig. Det er derfor vi er på tur, for å reise, se og oppleve natur og mennesker. Etter nye 12 dager med reperasjoner og byliv gispet vi etter veien og villmarksluften. 

Langs Mongolias Karl Johan

 Ulaan Baatar gav oss alikevell mye. Spennende møter med reisende fra hele verden, behjelpelige mennesker som deler av sine erfaringer og til og med en motorsykkelfantast ved den russiske ambasaden.UB er en spennende og rar by. Den har moderne, store kjøpesenter og cafeer, et morsomt uteliv, vanvittig elendige veier, og i noen områder har byen omgivelser man vanligvis assisierer med Afrikas horn. 

Mongolsk veipropaganda, like utenfor UB

Området rundt The Black Market i UB minnet ikke om stort annet enn et u-land langt nede på listen. 

Mongoler ikledd sin Dell, tradisjonel klesdrakt som kan sammenlignes med en hverdagsbunad. 

Dagen etter krasjlandingen flyttet vi inn på Golden Gobi. Hosteller er selvsagt en magnet for reisende og under dette oppholdet traff vi Matt. Amerikaneren med det lengste skjegget av alle og med det tryggeste smilet. Matt hadde selv kjørt motorsykkel i øst-Mongolia i tre uker som en ferie fra å ha jobbet ett godt år som snekker på Haiti etter jordskjelvet. Skjeggbassen fra statene ble raskt et godt fjerde hjul på vogna, en hyggelig mann å henge ut med og selv med noen dager igjen i Mongolia ble Matt med oss et stykke vestover når vi reiste fra UB. 

Vår venn Matt. 

Israeleren Omer spiller hebraisk pop til vår danske venninde Birka og Kristians glede

Kristian og Steven fra Canada på Golden Gobi, et hostel med litt laber service, men grei pris!

Martins dager i UB luktet mer olje enn hva de gjorde for Kristian og Morten. Uten store kunnskaper om sykkel og gir hadde hvertfall Morten lite å bidra med på den fronten så rollene vi har utifra våre yrker fikk sin til nå største test. Martin fartet rundt dag ut og dag inn og jobbet som MegaMax-Mekker selv for å gjenerobre kontrollen over det kringlevridde, kinesiske maskineriet. 

UTDRAG FRA MARTINS DAGBOK, "Det svarte faar" i UB

For og gjøre en veeeeldig lang historie lang...

Etter å ha tilbakelagt ca 370 km denne dagen, derav 200km på hompetitten veier og ca 170 på asfaltert vei sa det bom stopp for EL479, Kristians vogn ved ankomst bomringen utenfor UB. Jeg visste problemet var stort når det viste seg at bakhjulet var helt låst, til og med når giret var i fri. Trodde først det var en låst bakbremse, eller kaputt hjullager. Men hele bakdrevet sto bom fast. Etter hederlig innsats fra Morten fikk vi satt vognen på lasteplanet til Batzorig (mongolsk lastebilsjåfør) og fraktet den skadeskutte "jernhesten" de siste 20 kilometerne inn til UB. 

Morgene etter dro jeg og Batzorig rundt for og finne et passsende verksted, og endte omsider opp hos Saynas lille fortau verksted, et verksted mest for biler og heller lite eller ingen erfaring med motorsykler. Ved demontering av bakdrev fant vi bare metallisk grøt innvendig gir, planetgiret, pinion og lagrene var totalt deformert.  Det så ut som olje hadde uteblitt over lengre tid.

For og skifte ut innmaten i giret oppdrev vi en URAL på et Aftermarket. URAL er den russiske versjonen av de syklene vi kjører på, ChangJiang. 

Selve innmaten, dvs girhjul og lager i et URAL gir er eksakt samme som på ChangJiang. Men innpakningen har et litt annerledes design, slik at når akseltappen knakk under demontering av giret ble problemet straks større. I denne forbindelse prøvde vi og sveise på akseltappen som en reserveløsning, men sveisejobb og aluminium legeringen i godset gjorde at jobben ble dårlig gjennomfort, halvgjort om du vil.

Men giret ble satt sammen og under er prøvetur med Oleg, vår russiske konsul til en nasjonal park 150 km uenfor UB viste det seg at reperasjonen ikke holdt, det lakk olje og lagde lyder som ikke skulle være der… dette ca en uke etter ankomst og en uke med hard jobbing!

Dette gjorde at tiden var kommet for og si farvel til Sayna. Alle hans øvrige tjenster, som diverse sveisejobber, deler og nye dekk kunne vi ikke vært foruten og var ytterst nødvendige for reisens fortsettelse. Men Sayna var ingen motorsykkel reperatør. Gjennom denne prosessen knyttet vi et godt vennskap, og Sayna tok til og med et slag for meg da vi møtte en full mongoler som tydelivis sa noe fornærmende til meg under et sveiseoppdrag.

Utenfor hostellet vårt en morgen, oppgitt og lettere fortvilt over tilstanden til det "sorte får". Kom plutselig Ckrew, en Mongolsk web designer forbi og tilbød seg å hjelpe. Han tok meg med ut i UB periferien til en lokal MC reperatør. Han drev et lite MC verksted sammen med svigerfar og hadde god erfaring med ChangJiang/URAL sykler. Han hadde til og med en ChangJiang parkert i gårdsrommet som tilhørte en mongolsk nazi fantast. Den eneste muligheten jeg så på dette tidspunktet var og kjøpe bakdrevet av nazisten, og etter mye fram og tilbake, pris etc ble vi enige. Jeg skulle kjøpe bakdrevet hans mot at jeg fikk sendt en ny bakplate av giret med den tidligere nevnte knekt akseltapp med express post fra Beijing. Dealen var satt og vi demonterte og monterte. Og det sorte får var endelig operativ igjen. 

Dagen etter kjørte jeg tilbake til gårdsrommet, til MC reperatoren, for noen små detaljer, og ble møtt av nazisten som hadde ombestemt seg og insisterte på at dealen ble omgjort til no deal.  Hva er det man sier i slike situasjoner nå igjen… FAEN!!!!.. eller 2 skritt frem, 2 tilbake.

Men bakdrev platen med den nye akseltapp var på god vei med DHL fra Beijing. Og  ca 10 dager etter vi kom til UB, kom også delene fra Beijing. Og med nye deler fra Beijing og et godt brukbart URAL gir satt jeg og MC reperatøren og MC reperatørens svigerfar sammen bakdrevet og jobben ble endelig helgjort en sen ettermiddag 15. Sep. Gladnyheten ble viderebringt til mine to partners in crime som utålmodige ventet på hostellet. Avreisedag ble satt til dagen etterpå, 16. Sep.

Reparert bakdrev

Martin og den mongolske nazist. 

Far og sønn, to gode hjelpere som halp Martin med å fullføre reperasjoner og få turen til å fortsette!

Alt i alt en tålmodighetsprøve, men et interessant oppdrag, som gjorde meg godt kjent med UB og et fåtall av dets mennesker fra innsiden og ut,  UB i love you :) 

Martin og Sayna. Tatt med Martins iPhone etter en god uke med jobb sammen. 

I UB opplevde vi igjen det gode i behjelpelige folk som bidro til å gjøre våre problemer mindre. Noen møter forundret nesten mer enn de kunne bli forstått. Etter den trøblete exiten fra Kina bestemte vi oss for å legge om den opprinnelige ruten og kjøre inn i Russland fra Mongolia, og deretter inn i Kazakhstan. Da vi nervøst gikk til den russiske ambasaden i UB var ikke fordommene våre forberedt på møtet med Oleg.

Oleg kaster seg ivrig på en av våre sykler med en hyggelig kollega i sidevognen. Good times:) 

I en stor, grå og firkantet bygning, med store piggtrågjerder rundt og med det russisek flagget vaiende fra en pistrede flaggstang møtte vi den herligste konsulen, konsulen fra himmelen - vår venn Oleg. Han var selv motorsykkelfantast og også hobbyfotograf. Med dette hjalp Oleg oss å kalkulere ut ruten i Mongolia, kjørte Kristian rundt i UB i timesvis for å lete etter gode hansker å kjøre med, han tok oss med ut for å spise og lot oss bli kjent med ham. Sammen med noen andre kolleger av Oleg og vår venn Matt hadde vi også en nydelig dag utenfor UB hvor vi så en kembo-mega-ultra-diger Djengis Khan statue og spiste god, mongolsk mat i en nasjonalpark ca en times kjøring utenfor UB. Oleg var ivrig og kjørte selv en av syklene mange kilometer, de russiske jentene som også jobbet på ambasaden fikk prøve sidevognen. Et fantastisk møte med en nå god venn, og det gode med Oleg er at vennskapet oppleves som ekte, med ingen spor av bestikkelse og rare roller. 

Lite tvil om hvem som regjerer i Mongolia. Djengis Khans rike er det største verden har sett! 

Oleg tok oss med til et fjell. Hvor man kunne gå gjennom trange huler og nyte utsikten fra flere hold!

Mongolske kids som kommer fra UB for å ri. 

Gjengen, Nordmenn, Russere, en amerikaner og en Mongoler i skjønn harmoni. 

Vi møtte også Nagi igjen i UB. Mannen som lånte oss hotellrommet sitt ved grensen inn i Mongolia hjalp til med oversetting og gode råd og tips for å takle hverdagen godt i UB. På de to hostellene vi bodde på møtte vi også mange reisende, folk som med samme mentalitet lett ble fasinert over proskjektet vårt. Kelly, Live, Anne Karin (god venninne fra Egersund - utrolig å møte folk fra den lille hjembyen i Norge i Mongolia!!), den hyggelige israeleren Omer, den polske skulptøren, en hau med walisere, den beskjedne japaneren Tosh...Man prater om alt fra politikk til Mongolsk øl og skåler på femten språk omgangen. Det er et nydelig aspekt av det å reise som virkelig setter spor og forandrer en, og som også gir håp!

Kveldskos hvor vi fyrte opp i kaminen vår utenfor hostellet. 

I samarbeid og i det å dele tanker kommer vi lenger. Journalisten Steven, canader bosatt i Korea og på oppdrag i Mongolia, inviterte fotograf Morten inn på et samarbeid. Artiklene han skrev rettet inn til L.A Times handlet om Mongolias utfordringer rundt alkoholisme. Vodka og sigaretter er så billig at det nesten blir flaut og misbrukte liter vodka knekker mongolske familier hver dag.  Når det i tillegg er den lokale sjamanen som kurerer alkoholisme ved å ta grovt betalt og få folk godt etablert i den økonomiske hengemyra, er det ikke lett å komme unna enda større problemer. 

Det finnes dog håp. En tørrlagt alkoholiker, en gammel forretningsmann og en mann med stå-på vilje som få har startet Mongolias eget alkoholavvendingsprogram. Steven skrev om han, og Steven spurte om det var en fotograf tilgjengelig. Slike samarbeid og vennskap har større verdi enn Fort Knox! Artikkelen til Steven kommer vi til å poste her på bloggen, når den har blitt publisert i L.A Times. 

Det må også nevnes at vi traff Øystein Bakke og Rune Gokstad i UB. Mens vi satt å spiste pizza ruslet Øystein inn og ble raskt gjenkjent av oss. Rune og Øystein deltok på the Mongol Rally, en gal veldedighets greie hvor man kjører utdatert møkkamaskineri fra London til Mongolia for så å gi bort bilene. Det er så vanvittig pussi å møte nrk-kjendiser på en pizzapub i Mongolias hovedstad, det er absurd morsomt, og det var et veldig hyggelig møte! Vi hilser dere Øystein og Rune og følg med på Nrk, det skal bli tv av reisen de hadde sammen. 

Hygge:)

Kombinasjoner og merkevarer er en koselig liten detalj av det å reise som ofte underholder. Som den koreansk amerikanske resturanten Texas og ikke minst Djengis Khan Irish Pub! Sammen med vennene våre på hostellet fikk vi utforsket UB's uteliv og kost oss gløgg med alt fra herlig indisk mat til god pizza og gode øl. 

Reisen har definitivt sitt preg av hverdag og vane nå. Vi prater norsk til andre og engelsk til hverandre, dusjer mens vi nynner på Mellom bakkar og berg og får litt tid og mulighet til å prate med folk hjemme. Vi trasker rundt gatelangs og kjøper en flaske vann på de få strofene vi har lært oss av det mongolske språket. Da vi besøkte The Black Market ble vi imponert over den avslappede, mongolske kulturen. Mongolere, utenom de som er fulle, er stort sett veldig avslappet og rolige. Besøker man marked i den arabiske verden, eller i Kina for den sags skyld , kan man nesten ikke se på varene og gå 3 meter uten å bli haiet inn av selgere som mister pusten for snakk. På The Black Market kunne man ta opp ting, se på dem, spørr om pris rolig og greit. Det var lite rom for pruting, men prisene var greie og de hadde ALT.  Vi kjøpte her hver vår Dell, den Mongolske bunaden. I UB bruker noen den, på landsbygda har alle en Dell på seg...gjerne med en flaske vodka på innerlommen. 

Martins heltedåd og mer krevende og umotiverende ventetid malte dagene i UB med ny iver for å komme seg på veien. Etter 12 dager, timer ned i AngryBirds universet, youtubefilmer og klirr i ølflasker, etter mange nye vennskap, to nye visum og ett anskaffet ulveskinn tok vi farvell med UB mens vi ble guidet ut av byen av vår venn Krew og hans bror. Sammen med Matt og med en god plan og oversikt over reiseruten skrudde vi på gleden av å være på veien på en-to-tre! 

Takk for alt, UlaanBataar, vi sees kanskje igjen...

Siste natt i UB

Ventende, stirrende i taket!

Navigatør. Anne K som tok bildet. 

Come on and pump it up! Thanks for your help and good company, Matt:) 

Mongolsk "By The Way"...eller er det Marcel den heter nå?

Min bil er lastet med...

Thanks CKrew for all your help and good friendship:) 

on the road again...

ps: Jeg oppfordrer alle våre lesere til å dele bloggen med sine venner og kjære! Jo flere vi er sammen vet dere! Håper dere alle har det godt, veldig hyggelig å vite at så utrolig mange følger oss med stor iver!