Da Njet ble til Da og så til Njet igjen!

Mens Morten sto og sørget for at det kom til å regne gult regn i Kina (eller kanskje i Peru...), belaget vi oss på å sette et nytt land på lista: Ingenmannsland.

Etter et par timer med papir og mølle entret vi ingenmannsland mellom Mongolia og Russland, men vi fikk et rungende Njet fra den russiske grensevakten. Russland var stengt for dagen og vi måtte bare finne oss i det. På reisen har vi blitt vant til snodige prosesser og løsninger og like plutselig som Karl Ove Knausgårds ejakulasjon kommer også kontrabeskjedene. Vakten kom stormende ut fra sitt lille vakthus, som kunne minne om en fyrbøterbolig, og med ett ble Njet ble til Da! 

"Hurry, hurry! Go, Go!" Grensevakten satte nøkkelen i låsen og åpnet Russland for oss 30 minutter på overtid. Asfalten purret mykt under dekkene, en merkelig stillhet lokket frem smilene våre, lyden av metal mot metal stilnet ned så vi plutselig kunne høre oss selv tenke: Jaaaaa! Russland! 

Å passere på overtid skulle vise seg å bære med seg flere fordeler. Etter et par mil på vei mot grensekontrollen tikket det mot overtid for de russiske tollerne. Vi rasket på og ble feid gjennom på under timen, en av tollerne fylte til og med ut skjemaer for oss for å få fart på sakene, og et par kilometer etter tanket vi opp med ny valuta.

Det gikk for seg under grenseovergangen, faktisk så fort unna at mens vi sto og tanket opp kom en av tollerne kjørende full fart til oss for å gi oss et siste stempel.  

Det hadde blitt mørkt og etter hverdagen i Mongolia har vi pleid å unngå å kjøre i mørket. Vi kunne tillate oss det nå, på gode veier og kjørte 50 kilometer til nærmeste hotell i byen Kos-Agac. Med trøtte kropper møtte vi en resepsjonist uten resepsjon, men med vodkalogo i panna og med lett gjennomskuelige forsøk på å overprise leien for et rom for natta. 

Kumorgen!

Dagen etter pustet vi ut litt, ja ganske bokstavelig talt litt! Syklene trengte å hente seg selv inn igjen og Martin og Kristian hjalp dem med det. Rundjulingen de fikk i Mongolia gjorde en dag med overhaling nødvendig, og fotograf Morten fikk jobbet med avisartikkel, blogg og bilder. Kristian fikk også praktisert litt "grunnleggende medisin" da en stakkars russer falt stygt ned fra taket han jobbet på i samme bakgård hvor vi fikset sykler. På kvelden fikk vi bruke det lille hotellets sauna gratis. Den påseglede resepsjonisten hadde tatt sin siste stramme for dagen og sovende slapp han til en langt hyggeligere medarbeider som viste god service.

Mannen på taket falt ned fra sin tekking. 

Vi var optimistiske som få nå, med asfalt og greier kunne vi ikke klare å la være å drømme. Noe vi kanskje skulle latt være for å ikke møte så store skuffelser, men det er ikke alltid like lett å la være og håpe. Det nye underlaget asfalt, skulle nemlig vise seg å by på nye, store problemer. 

Republikken Altay ligger sør i Russland og grenser til Mongolia, Kina og Kazakhstan. Vi la ut fra Kos-Agac og fikk oppleve hva Altay er kjent for; mektige og massive fjell som følger deg tett på veien mellom små landsbyer, søte trehus og kyr i veikanten. Klare elver som snor seg i landskapet og kaster forfriskende farge til omgivelsene med sitt blågrønne, klare vann. 

Høsten satte seg for alvor inn mens vi svidde av liter på liter opp og ned fjellpass og daler. Rekorden ble satt like før lufta nesten skulle gå ut av oss. Ned fra en nydelig utsiktsspost var Kristian og Morten oppe i 97,7 km/t, men fikk lite tid til å nyte det lille adrenalinet da Martin, noen hundre meter bak, kunne telle punktering nummer to på turen vår. Vi stoppet, skiftet slange og ordnet opp. Dekket var godt slitt. 

Tre kilometer etter talte vi punktering nummer tre. To dager etter talte vi punktering nummer syv! Fast bestemt på å gjøre turen vår til en større test enn vi igrunn kunne fantasere om på forhånd, tok det kinesiske makkverk knekk på våre håp om en mer behagelig hverdag og et ønske om å se mer enn ned i ei verktøykasse! 

Spilene viste seg å være problemet igjen. De fortsatte å knekke av og nå punkterte de også slange etter slange uten av vi kunne begripe hva vi skulle gjøre for å fikse problemet. Vi prøvde lite og mye luft i dekkene, strammet og slakket spilene. Ingenting nyttet.  Vi lappet og campet og forsøkte, presset på for å holde oppe fremdriften. På vei mot Barnaul, en by i Altay og vårt mål for vårt russlandopphold, gikk vi i kjelleren, og gravde ny kjeller under der igjen, for å rote frem det av motivasjon vi trengte for å fortsette. Det viser seg at kvaliteten på det kinesiske stålet er gjennomgående laber. Et godt eksempel er to knekte økser. Du tror kanskje de knakk i skaftet, men neida! Kristian sto og hogg ved, som man bruker å gjøre med en øks, og på samme kveld knakk begge øksehodene tvert av da de traff veden. Denne kvaliteten ligger i hver en mutter, i felger og nav og med Mongolias veier som sentrifuge har stålet fått en runddans det nok ikke har hatt potensiale til å tåle. 

Vi kom oss til Barnaul etter dager og netter med lynkurs i effektivt dekkskiftarbeid og spileskift. Vi kunne gjort det i blinde nå, det er jeg sikker på og rekorden for å skifte slange på bakdekket er 20 minutter - det inkluderer et par sigaretter. 

Viljestyrken altså! Det inspirerer faktisk allerede å tenke på de dagene i Altay og at vi klarte det! Etter Mongolia hadde vi så store håp og da alt det falt klarte vi likevel å presse oss gjennom frostnetter i teltet, dekkskift i minusgrader klokken 03.00 og stødig tålmodighet på sulten mage mens vi skrudde inn enda ti nye spiler. 

Da vi kjørte feil vei i en enveiskjøring inn til Barnaul og letet etter hotel hadde vi en moral på høyde med Himmelbjerget. Vi stoppet for å ta ut penger og som vanlig flokket folk seg rund oss for å se og prate. I Russland, og Altay, er det mange minoriteter og ulike folkegrupper. Folk har røtter mange steder; fra det store sovjet, fra Tyrkia og sentral Asia. På parkeringsplassen hvor vi stoppet lå det et Uzbekisk gatekjøkken og vi ble invitert inn på mat. Jeg tror de så det i øynene våre. Bak smilene, som slitne forsøkte å være hyggelige, hadde vi lite energi til igjen å prøve og forklare at vi hadde en skeiv felg på Kristians sykkel og ti nye knekte spiler. 

En rolig uzbeker tok penger fra egen lomme og ga oss god kebab(minnet fint lite om Bislet-stil) med varm te og cola. Det er så mye lettere når folk gir oss rom og lar vær å skrike til oss, som ofte er løsningen for mange. Uzbekerne kunne ikke hjelpe oss, de ville, men visste ikke om noe verksted eller marked vi kunne kjøpe nye deler. 

Etter å ha fulgt en russer som ville hjelpe oss ut i et snodig byggefelt med gamle, koselige trehus bestemte vi oss for å ta inn på hotell. Det virket ikke som om noen kunne hjelpe, selv om de virkelig ønsket det. 

Vi rotet rundt i Barnaul, en by noe større enn Oslo, og fant tilslutt frem til Hotel Barnaul. Et godt hotel med internett, koselig cafe i resepsjonen og engelsktalende, edru resepsjonister. Vi ga pass og penger til Svetlana, men forbannelsen fra syklene følger oss på flere plan. 

I Ulaanbataar fikk vi et ti dagers transit visum fra vår gode venn Oleg. Vi kalkulerte ut ruten, men med fungerende sykler med i regnestykket. Vårt russiske visum varte fra første til tiende oktober. Vi brukte seks dager for mye for å komme oss ut av Mongolia. Vi håpet og håpet at vi skulle klare de røft regnet 1000 kilometerne i Russland på fire dager, men da vi sto der i resepsjonen og smilte så søtt vi kunne til Svetlana sa hun det lille, men grusomme ordet...Njet. 

Visumet vårt kom til å gå ut over midnatt. Den tiende oktober var snart over og vi var snart ulovlige immigranter i verdens største land!