Noen ganger kunne man ønsket seg hjem. På en tur som vi har lagt ut på er det ikke tvil om at tanken på en varm og koselig kjellerstue, noen timer på sofaen med playstation eller noen problemfrie timer i gode venners lag hadde smakt bedre enn argentinsk biff! Med velten til Martin og med Kristian i papirmølla i UlaanBaatar følte vi alle at hengemyra av problemer kanskje skulle få kverke gnisten vår. Moralen, the good vibe, eventyrlysten, vinden i håret...mer enn drøm nå enn en realitet!
Oppi alt av uhell har vi alikevell hatt en tendens til å krasjlande med det vi trenger av resurser rundt oss. Da Kristians vogn knakk sammen like utenfor Ulaanbaatar var det ved en bomstasjon hvor to politimenn beordret oss strakshjelp. Da Kristian mistet passet ble det oppdaget på et gjestehus hvor det allerede var satt opp en bil som skulle tilbake til Ulaanbaatar dagen etter. Denne gangen kom Martins rundvelt og med et knekt innfeste til bakakslingen var behovet for redningstjenester større enn ved en punktering på Hardangervidda.
Vi campet for natten etter uhellet til Martin. Morgenen etter tok Martin den ene fungerende sykkelen tilbake den lille milen til byen Tosontsengel. Da vi passerte dagen før la vi merke til et lite verksted der og mens Morten pakket opp utstyr og telt i ødemarken klarte Martin og forklare problemet for to behjelpelige mongolere. Alene i teltet og nervøs for Martin ble Morten lettere enn lett da motorduren til den lille lastebilen nærmet seg og Martin hoppet ut. Sammen med de to mongolerne fikk vi løftet vraket opp på lasteplanet og inlosjerte oss på verkstedet til guttene og på byens eneste hotell. For 30000 Tugruk, ca 130 norske kroner, fikk vi et hotellrom. For 100000 Tugruk (ca 430 NOK) fikk vi fikset sykkelen iberegnet redning og mange timer med arbeid. Prisene er ikke den verste fienden i Mongolia, og det kompenserer litt for oppgittheten at ting ikke koster skjorta.
Å ha en bakaksling og et godt feste til den er viktig. Er du som Morten trenger du kanskje å få forklart hva det er på en litt, hva skal man si, enkel måte? Med Martins godkjenning forklarer Morten problemet:
På en motorsykkel har man to hjul(med sidevognshjulet vårt har vi tre), og de må være festet til selve motorsykkelen. Så midt i hjulet går det en metallpinne på tvers gjennom hjulet som i begge ender fester hjulet til sykkelen. Denne metallpinnen heter aksling. Den er veldig sterk fordi den holder hjulet på plass. Det som skjedde denne gangen var at festet hvor metallpinnen står fast i sykkelen knakk. Med andre ord så sto ikke hjulet fast i sykkelen lenger. Hadde vi prøvd å kjøre måtte vi gjøre det uten bakhjul - vanskelig! Det Martin gjorde i Tosontsengel, mens jeg satt å jobbet med bilder, var å bøye til ett nytt feste av jern og sveise dette fast til sykkelen. Slik kunne vi fortsette med to hjul. Med en noe provisorisk, men god løsning, hadde vi nok en gang et feste til bakakslingen.
Etter dagen i Tosontsengel la vi igjen ut mot vest og sammen møtte vi natur og veier spektakulære i hver sin retning. Vi har nevnt veiene endel allerede, og vi trenger kanskje ikke mase mer om det, men de overrasker oss fremdeles. Man tror man har kjørt på det værste som finnes og vips blir man introdusert for et nytt nivå av inferno! En dag kjørte vi i gjennomsnitt 20 kilometer i timen og kom ikke lenger enn 13 mil før vi måtte gi oss. Det rister deg værre enn et brød og musklene tynes til du ikke lenger klarer å holde i rattet. Med 40 i feber og høy på paralgin forte var det ikke mye krefter igjen hos fotograf Morten etter etapper servert på sølvfat av fanden selv.
Martin fikk også sine krefter målt med stadig vedlikehold, etterstramming av muttere og kreative løsninger for å holde liv i fremdriften. På ett punkt begynte Martin å skru ut muttere fra andre steder på sykkelen fordi han ikke hadde noen som passet i posen med reservemuttere, til å fikse små alvorligheter.
"Det er viktigere med en mutter her, enn en der, så det får bare bli sånn"
Vi trosset utfordringene og campet ved nydelige innsjøer og i hard steinørken. Nøt solnedganger og mongolske smil. Vi hadde lite penger og lite vann, men klarte utrolig nok å komme oss til UlaanGom. I Tosontsengel hang alt sammen, da vi nådde UlaanGom hang det meste å dinglet. Den lille stripa med asfalt som er lagt gjennom UlaanGom sentrum gjorde oss nesten tårevåte av glede. Rolige og stolte. Ett mål er så utrolig deilig og nå, og spesielt etter at man virkelig har kjempet for det!
Trøtte, skitne og tomme for krefter tok vi inn på et hotell som nok skal lete lenge etter...eller som nok har lett lenge etter en vaskeklut. Det kunne ikke rangeres, det kunne ikke måles eller sammenlignes med noe annet. Det er ikke det værste hotellet jeg har vært på, det er verste rommet jeg har vært i. Med døde innsekter og tomme vodkaflasker under plankesenga sov vi likevell glade for å ha kommet frem!
UlaanGom skulle nemlig bli vår gjennforening. På telefon fikk vi oppdateringer fra Kristian i UlaanBaatar og sakte, men sikkert ble han ferdig og klar for å fly og møte oss. Med uhellet i Tosontsengel bestilte vi flere nye deler fra Beijing og med gode hjelpere fikk Kristian med seg sin egen bagasje, alle delene og med dette gode 40 kilo i overvekt med seg på flyet uten store problemer. Etter at Martin og Morten hadde skiftet hotell og hatt noen dager med reperasjoner av sykler og arbeid med bilder sto vi der igjen, sammen med Kristian!
To musketerer ble igjen til tre! Vi er en trio og om det blir for søtt så får det bare bli det: Vi trenger hverandre og uten den ene er det ikke det samme!
Nydelig lettende og for moralen var det ubetalelig! Fra UlaanGom mot grensen til Russland og lenge etterlengtede asfaltveier kom det dager med flørtende nådestøt.
Vi har det med å håpe for om håpet dør så dør turen vår. Er det noe Mongolia allikevel har lært oss, og igrunn hele turen, så er det å ikke håpe for mye. Samme dag som vi legger ut fra UlaanGom har vi en bomtur på rundt 60 kilometer. Å navigere i dette landet er grusomt vanskelig, men vi har klart oss til nå. Morten har ansvar for kart og kompass, og sammen med de andre to røverne pleier han å klare veivalgene på himmelretning og en stor og god magefølelse. Ved å ta feil av to avkjørsler (ca en kilometer mellom dem) kom vi oss allikevel på avveie og ble stoppet av Mongolsk militære da vi faktisk var mindre enn en mil fra Russisk grense.
Soldatene var hyggelige og forsto at vi hadde gjort en ærlig feil. Ingen skam å snu heter det...vel, littegranne skam er det, men det kommer vel ann på årsaken!
Nord - og vestmongolia står i hard kontrast til det vi møtte lenger sør i Gobiørkenen. Voldsomme fjell og knausete landskap som gjør oss og syklene til små maur. De tungt lastede syklene sliter seg opp fjellpass på over 2000 meter, ned daler og mildt sagt ulendte terreng. På de siste kilometerne av Mongolske veier virket det som om Mongolia hadde bestemt seg for å sette inn nådestøtet. Etter det andre oppholdet i UlaanBaatar fleipet vi med Kristian om at han ikke hadde sett noe av dårlige veier nå som han hadde blitt storbygutt, desverre skulle Kristian få smake dem selv.
Etter mil på spikermatter kom vi til byen Bohmoron, ikke så alt for langt fra grensen til Russland. Vi gjorde som vanlig,spurte skuelystne om veien og fylte bensin.
Det nærmet seg kvelden og tid for å sette opp camp. Det å kjøre i mørket på veiene i Mongolia er forbi all ekstremsport. Man kan ikke navigere, man kan ikke komme unna de verste hullene og sjansen for å komme seg frem i det hele tatt er så og si null, om man ikke er lommekjent. Vi fortsatte et stykke ut fra byen og kom til et område vi nok ikke hadde klart å krysse om vi hadde vært der en måned før. Meterdype elver var nede på et behagelig nivå, men syklene måtte likevel bli skuttet over.
Bakdrevet som vi provisorisk skiftet på Kristians sykkel i UlaanBaatar fikk allikevel sitt siste åndedrag under elvekrysningen. Vi fikk skuttet sykkelen et par hundre meter på rullestein bort til en egnet campplass og var fremdeles optimistiske. Etter problemene og erfaringen vi har fått bestilte vi nemlig nye bakdrev som Kristian kom med til UlaanGom. God kveldsmat med god te og et varmende bål roet oss ned og gav krefter til Martin og Kristian som skulle sette igang med utskiftningen.
Igjen prøver Morten, med Martins løyve, og forklare hva et bakdrev er:
Når man kjører slike motorsykler som vi gjør så er det bare bakhjulet på motorsykkelen som blir drevet av motoren. Si at sykkelen står svevende i lufta og du setter den i gir og gir gass, ja så hadde bare bakhjulet gått rundt.
Når man setter en motorsykkel i gir så er det noen tannhjul (rundinger med tagger på) som går inn i noen andre tannhjul som da gjør at ting begynner å gå rundt fordi kraften som motoren gir får bein å gå på. Står en motor i fri så er det ingen tannhjul inni noen andre tannhjul og derfor står sykkelen stille. Denne kraften fra selve giret blir overført bakover, ved hjelp av andre tannhjul og en jernstang som heter kardang, til selve bakhjulet som da blir drevet rundt og rundt. Dette drevet, eller bakdrevet, er det som er greia. Altså det som tar kraften fra selve giret og fører det ut til bakhjulet som da gjør at bakhjulet går rundt. Uten et bakdrev, for vår del, så går altså ikke sykkelen fremover.
Rundt klokken 23.00 var de igang og vi visste det skulle bli litt sent. Bakdrevet ble skiftet raskt og effektivt, men når hjulet skulle på igjen kom nyheten, test nummer hundre og ti, kravet fra syklene om at vi ikke kan flørte med tanken på å slappe litt av:
Gutter, dere skal ikke sove inatt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar