To steg tilbake og ett steg fram

Et steinhardt møte med spektakulære Mongolske landskap og infrastruktur, test for moral og utholdenhet. Fysiske utfordringer som kaster kiloene av skinka og to ynkende jernhester som skriker etter fred og pleie. Vi visste det skulle bli hardt å reise i Mongolia og tøffere enn toget har vi erobret meter for meter. Vi er de første i verden som har kjørt CJ750 på den ruten vi har valgt, et faktum en kan skjønne etter å ha gjennomført noen så infernalske kilometer med veier som ikke gir deg et sekund fred. 

Å forlate UlaanBaatar etter de 12 dagene med triks og fiks var det deiligste! Sammen ved vår gode venn Matt, som hadde noen dager igjen av sitt mongolske visum, fikk vi gode 400 kilometer med asvalterte veier ut fra den mongolske hovedstaden. Fornøyelig og behagelig, ikledd hver vår Dell (mongolsk bunad som minner om en tjukk kjortel) tok vi tilbake camplivet på veien vestover. Å ha litt driv, å komme seg fremover er så nydelig at man smiler når man tenker på det!

Camp og kadaver. 

Snirklete humper vi oss over topper. 

Camp og Kos!

Vår gode venn Matt Engel fra Statene. 

Martin og hans Dell. Legg merke til den noe utfordrende dumpen i veien Martin nettopp har forsert!

Vi hadde 3 netter sammen med Matt. På vei mot byen Tsetserleg campet vi på fantastiske steder, ved elveleier og på høye sletter og fikk også en natt i en Ger (tradisjonelt nomadehus) ved en av Mongolias mange varme kilder. Syklene haltet allerede og den ene morgenen hvor vi campet ved denne elven like utenfor byen Harhorin talte vi 4 timer på klokken mens Martin igjen skrudde tålmodig rundt på muttere og bakdrev. Omgivelsene var fantastiske, det er som å kjøre i et post-kort akriv, men nervøsiteten for sykkelhelsen hang over oss som en skygge! 

Da vi kom til den varme kilden fikk vi et etterlengtet, avslappet møte med et turist-resort hvor vi fikk leie en Ger, varme oss og tørke klær. På vei inn til den varme kilden sto vi til knærne i vann for å krysse flere elver og kjørte oss fast i dyp gjørme. Det sier seg kanskje selv, men å sette seg ned i det varme vannet og sprette en øl var DIGG! Dagen etter kom vi oss, etter nok en elvekrysning og problemer med bagger, til Tsetserleg. Vi har festet alle bagger og poser med stropper og det har holdt veldig godt til nå. Etter et fjellpass inn mot Tsetserleg oppdaget Martin at den grønne baggen var borte. "Hva er det i den, Martin?"..."Mye viktig!". Baggen med gps, sykkelbøker, batterier,  dopapir,kjøreutstyr osv røk og hadde fallt av sykkelen. Martin og passasjer Morten pustet lettere ut enn ti tonn fjær når baggen lå bare noen hundre meter tilbake! Vi takket oven og tok farvell med Matt i Tsetserleg. Han haiket tilbake til UB og vi fortsatte mot byen Tariat og The Great White Lake. 

Veier anno 2012!

puh...der var den grønne baggen!

En haikers guide til Mongolske veier: kjøp Dell og du klarer deg topp!

Vi kjører mot vest og solen er vår hyrde. Kanskje litt pompøst skrevet, men man må lære seg sola og himmelretning for å klare å navigere i Mongolia. Det er ikke skilter eller noen tydelig retning. Vi stopper og spørr folk av og til, blir invitert inn på te, en varm og salt hestemelk-te, og ofte noe hesteost å bite i. Folk er veldig hyggelige, men bor utrolig spredt. Mongolia er landet med minst befolkningstetthet i verden og vi kjører gjerne i timesvis uten noe spor av folk. Flokker med hester, yak-okser og geiter trasker rundt uten ett eneste gjerde. Landskapet i Mongolia hadde ikke overrasket meg som kuliss for en oppfølger av Ringenes Herre. Hadde vi møtt Frodo og Sam eller Lillefot og vennene hans hadde jeg heller ikke blitt overrasket. På vei mot Tariat kjørte vi inn i solnedgangen blandt vulkanske steiner som stod opp som punkteringsnåler fra jordveien. Etter erfaring fra Need for Speed klarte vi oss uten lufttomme slanger! Hertfall for nå. 

Solnedgang ved innkjøring til byen Tariat. 

En gjestfri Mongoler og hans kone. 

 

Et noe vanlig, men absurd syn. Det er ikke bare hestekadaver langs veiene, men også utallige busser som har funnet sitt siste hvilested! 

Lite tvil om gjestfrihet og lysten til å hjelpe. Penger er nok en motivasjon for noen, men maset om penger er ikke overhengende. Da vi rullet inn i Tariat ble vi fulgte en Jeep etter oss. Tre ganger prøvde de å stoppe oss, Tonga og hennes mann klarte det til slutt. Tonga hadde studert i amerika, kunne engelsk, var byens engelsklærer og sammen med mannen drev de et gjestehus hvor vi fikk rom. 

I det vi slitne bærer inn bagasjen oppdager Kristian at han befinner seg i et landstrykers mareritt. 

"Hvor er DC baggen min?"

"Hva var i den?"

"ALT!!"

Siste bilde av den mørkelilla baggen til Kristian. Etter elvekrysningen pakket vi om, og baggen forsvant etter det. 

Organisk møter Jern. Noen ganger tror jeg vi hadde klart oss bedre på hest. 

Mutt! 

Passet hans, visakort og mastercard, nettbankbrikke og dagbok, toalettsaker, iPhonen...en knekk uten stort mye lys! Tonga og mannen hennes skjønte problemet og vi saumfarte bildene Morten tok fra reisen for å prøve å spore sekken. Hvor så vi den sist? I samme område som Martin mistet sin grønne bag så vi ikke bilder av sekken til Kristian lenger.  På grunn av denne alvorlige utfordringen måtte Kristian tilbake til Tsetserleg, 300 kilometer med mannen til Tonga bak rattet. Kristian sov noen timer etter vi oppdaget det fatale og betalte for 10 timer med hasard jeepkjøring. 

Sjåfør og hjelper! Tongas mann som vi aldri fikk navnet til. 

Alter til ære for gamlefar i huset, en tidligere mongolsk soldat. 

Mens Kristian var på ferd hadde Martin og Morten en dag med avslapping, hesteridning og kryssing av fingre. Vi var ikke langt unna å miste motet også og etter mange timer kom Kristian utslitt tilbake til Tariat uten sekk og med en sørgelig mine. Han letet over alt, kjørte hele etappen vi la bak oss dagen før og satt med haukeblikk på veien, kontaktet politiet i Tsetserleg, ropte ut savnetmelding over PA-systemet på et marked i byen. Ingen sekk, inget pass, ingen visum. Kristian måtte tilbake til Ulaanbataar og for å spare tid fortsatte Morten og Martin sammen mot vest.

Dagen ved The Great White Lake, mat og hesteridning, melking av yak og lek med miniputt. 

Planen ble tegnet. Kristian skulle tilbake til hovedstaden, få nytt nødpass fra den norske ambasaden i Beijing, ordne nye visum til Russland og Kazakhstan og så fly å møte oss i UlaanGom, en relativt stor by langt nord-vest i Mongolia. 

Kristian skulle ensomt møte storbyen og papirarbeid. Morten og Martin skulle sammen møte kulde og fæle veier. Kristian har skrevet litt om sitt andre UlaanBataar besøk: 

"Etter 8 timers kjøring i minibuss fra Tsetserleg til UlaanBaatar, entret jeg dørene til Green Steppe Mongolia Guesthouse. Jeg var tilbake! Klokka viste 03:14. Sliten, lei meg og alene, stupte jeg i seng. Morgenen etter startet kappløpet. Folk på guesthouset kjente meg straks igjen; "You are back!? What happened?" Det ble mange timer med forklaring i løpet av dagene i UB. I løpet av de neste 10 dagene, skjedde det mye. For å gjøre en lang historie relativt kort, oppsummerer jeg dagene for meg selv som lange, korte, gode, vonde, slitsomme, herlige, sløve og aktive....

Gjøremål:

Søke om nødpass fra Beijing, ordne forsendelse med DHL av pass, ta nye passfoto, søke først om Kazakhstansk visum, søke om Russisk transitvisum etterpå, ta ut $130 for begge visumene, skrive ut nye dokumenter for backup, kjøpe ny harddisk (for å roe backup nervene til Morten), hente rapport hos politiet på "mistet bagasje", gjøre research mtp visumsøknader i sentralasia, bestille flybillett til Ulaan Gom, kjøpe gode batterier, se etter Lonely Planet bøker for land vi skal kjøre i, ringe Tele2 ang iPhone og abonnement, kjøpe to WalkieTalkies, sende e-mail til Fredrik Bredeli ang Visa- og Masterkort, kjøpe reisehøytaler og shampo, ordne med forsendelse fra Beijing ift nye deler til motorsykkel, hente deler fra flyplass og kjøpe penner.  

Tross travle dager, har jeg hatt et fint opphold i Ulaanbaatar. Dette takket være min gode venn Anne Karin Helland fra Egersund (ganske random!?), vår gode venn Nagi, den russiske konsulen Oleg og min nye gode taxivenn Ramba. Anne Karin tok meg med på middag med venner av henne, samt en fantastisk to dagerstur på hesteryggen (9 timer med ridning på to dager, gjorde at, for å si det på min måte; setemuskulaturen var noe "gjesen"). Nagi inviterte meg med ut på middag og øl to dager på hans regning. Nagi og jeg spilte også innendørs basketball med 15 andre kolleger av ham. Oleg ordnet nytt russisk transitvisum på to timer (!?!? forstå det dem som kan). 

Men selv om gode venner har tatt hånd om meg, har jeg fått testet min egen selvtillit, selvstendighet og utholdenhet. Mang en gang var jeg fristet til å ringe Martin og Morten, mamma og pappa og si: "Vet dere hva? Nå klarer jeg ikke mer! Det er mye enklere å ta flyet hjem!" Men samtalene med Martin og Morten pr telefon ble et vendepunkt på mange måter. De backet meg opp, og fikk meg til å fortsette! Takk Martin! Takk Morten! Og takk til alle gode venner hjemme i Norge for oppmuntring og trøst gjennom Skype og Facebook!" 

Selv om broen ikke er den beste, er den bedre enn meter dype elver!

Martin og Mortens første damp alene. I skogen er det nok av ved og selv med 15 minus ute den natten varmet kaminen oss godt inne i teltet!

Martin og Morten fortsatte og hadde hverandre. Nervøse for hver en mutter og med Kristian i bakhodet satte vi til livs 208 kilometer før vi og reisen sto ovenfor en enorm prøve. 

Vi campet og koste oss, trosset mil med kulde og det værste av veier. Morten kjørte med 40 i feber og høy på paralgin forte kollapset han i oppkast to kvelder på rad. Martin pleide og mekket aftensmat selv om han selv var så sliten at han nesten ikke klarte å holde i rattet. Da vi nådde byen Tosontsengel fikk vi proviantert og fyllt bensin som planlagt. Vi hadde ikke stort av penger igjen og fikk ikke ut penger fra banken i byen.  Vi belaget oss på flere dager uten mulighet for å kjøpe mere mat og vann og kanskje ikke ha penger til bensin. Med dette fikk Morten, undertegnede, en moralknekk!

Mortens dagbok: 

Vi kjørte sammen ut av byen og jeg satt på sykkelen og forbannet utstyr og ting som ikke fungerte. Etter en mil så jeg ikke Martin i speilet lenger, jeg stoppet og ventet. Ingen Martin. Tok meg en røyk og satt ganske stille. Ingen Martin. Oppgitt og sint klarte jeg å dytte sykkelen opp en bakke jeg nettopp hadde kjørt ned. En bakke av sand hvor sykkelen sto bomfast og jeg måtte gi alt for å få sykkelen opp. 

Jeg kjørte noen hundre meter tilbake og der satt Martin: