søndag 14. august 2011

Hviledagen før dagen.

Folk småprater. Det amerikanske ekteparet googler. De er søte å sitte og se på. 
Etter en natt på sofaen uten air-condision smakte en dusj bedre enn Minde sjokolade. At trykket i dusjen ikke klarer å overgå trykket til en litt sånn halveis fiskedam hos naboen hjemme gjør fint lite. Avslapningsmoduset er over meg, søndagen purrer mot mandag og avreise. 

Vi har hatt to uker i Beijing. To uker med forberedelser og venting. Møtt mange spennende mennesker og kjent på den kinesiske hverdagen. Den Kazakhstanske Ambasaden utvidet oppholdet vårt ved å holde Martins pass tilbake. De trengte noen svar fra Kazakhstan (les: spille minesveiper og drikke cognac). Men imorgen. Imorgen er det igang. 








Syklene står klare. Det har de gjort en stund. Etter en "dette er første gangen for alt"-tur til den Kinesiske mur har noen forgassere blir skiftet ut og småting har blitt justert. Som bremser. Greit at de funker!












Turen til Muren var spektakulær. Vi skal kjøre gode fjorten tusen kilometer. Vi mistet hverandre etter trehundre meter… (skribenten tar en pause for å le litt)… da vi tilslutt fant tilbake til hverandre og forstod at det hele handlet om et rødt lys og en for sein sving til høyre og litt sånn, klarte vi å komme oss ut av Beijing. Med pittelitt hjelp fra kinesere som pekte mye, pratet mye og smilte like mye. Lite engelsk, men så lenge man smiler går alt. 


Muren var utrolig. Ta og google det så får du masse info. Jeg skal la være å skildre oldtids monumenter og heller ta for meg 45 minutters knot i nattemørket for å få opp en lavvo. "Det tar 3 minutter". Han på XXL har tydeligvis ikke prøvd seg i Kinesisk villmark - i mørket - dryppende svett - hvor er hva? Hva var det? Er det rød på rød?
Sjarmerende var det og utrolig komisk. Oss gutta og Iben. Iben er vår venninde. Hun kommanderte med vekslende hell, Martin hørte etter med vekslende hell og Kristian prøvde så godt han kunne…med vekslende hell. Jeg svettet. Læringskurven har aldri vært brattere. Rett opp, bare litt skjev. Læringskurven er som stangen midt i lavvoen. 

Første natten i telt var… ja, hva var den egentlig? Det var insekter utenfor som på låten minnet om en liten elektrisk drill som møtte motstand. Det var varmt. Det var saaabla koselig som en hadde sagt, om teltet stod plantet et sted mellom Mandal og Kristiansand. Morgenen kom. Igjen med lyder. 
Jeg trodde det var en hest og tittet ut. Der sto en eldre, tannløs kinesisk herre med ljå. En liten ljå, men fremdeles en ljå. DET var merkelig. Han gikk å klødde seg i hodet og pekte opp på treet ved siden av teltet. Så satte han seg en meter fra inngangen til teltet og der satt han. 

Fuckings vestlige møkka folk. Jeg hadde vondt i sjelen. I lavvo-kjøret kvelden før fikk samekniven min prøvd seg på en gren som poket treet værre enn din fjorten år gamle søste poker deg på facern. 
Den tannløse kineseren pekte på grenen vi hogde ned. Det var frukttreet hans. Det var ikke store grenen, men jeg følte vi levde opp til enhver arroganse. Jeg skal aldri hogge igjen. Vell… om det står på livet så hadde sikkert den tannløse gjort det selv. Han ville ikke ha penger, vi forsøkte å rette det opp. 



Karma strikes back. Heldigvis rakk vi tilbake til verkstedet før regnet! Og vi snakker regn på den "Jeg har på regntøy, men blir våt"-måten. Himmelen var havet, og vi var stuck. Ingen taxi-sjåfør ville kjøre oss til hostellet. Med all bagasje, sultne, tørste, våte av regn og svette og et humør som kanskje ikke inviterte til dans, møtte vi Al. Han kjørte selv motorsykkel og var innom verkstedet for å reparere eller fikse noe. Kanskje lade et batteri? Husker ikke her jeg sitter i søndagsbrisen i en perfekt air-condision. Anyway: 
Al var hyggelig. Fra Colombia, vokst opp i Florida, bosatt i Beijing de siste 6 årene. Han kunne kinesisk og var sammen med en søt jente fra Sør-Korea. Sa jeg at han kunne kinesisk? Og med dette kunne bestille pizza? En middag jeg tror jeg vil huske. På et stengt verksted i Beijing. Omringet av veteran motorsykler spiser jeg middag med to gode venner, en hyggelig dude fra Colombia og en sjenert og søt sør-koreaner. Alt grunnet regnet. Piffikrydderet som Kristian har tatt med var rosinen i pølsa og vips var humøret tilbake. 


Vi kom oss hjem etterhvert. Martin klissvåt etter heltemodig innsats ute på gata. Taxien fant oss til slutt. Mange har funnet oss forresten. Vi er rene heltene når vi kjører syklene. Alle stopper og ser, vinker, tuter værre enn vanlig og vil ta bilder. Al - du vet han fra Colombia som bestilte pizza - fortalte at han hadde kjørt uten lappen i Kina i 6 år. Hver gang han hadde blitt stoppet av politiet var det fordi konstabelen ønsket å ta et bilde av sykkelen. "Vely Naaais!". 


Jeg sipper cola og nynner på vår selvkomponerte sang "Don't leave your baggage". Vi har blitt en hit på hostellet. Det er ikke noe å lure på engang. En hyggelig hit forhåpentligvis. Synger og snakker. Kanskje litt mye iblant, men sjitt la gå. 

Fredfull idag, nervøs for imorgen. Vi er igang, bare ikke helt, og det merkes. To uker, av gode fire måneder, har gitt få prøvelser på utholdenhet.  Det har gitt oss en smak, forretten… vi er klare for middag nå. Med ekstra potitt og masse, masse saus!









1 kommentar:

  1. Det er lov å være vidunderlige sånn som dere jo er!
    Men.. det er ikke lov å tute og kjøre uten hjelm...!
    Måtte bare put that out there.
    Hell og lykke på ferden mot Mongolia!
    Klemklemklem :)

    SvarSlett