fredag 26. august 2011

Tre fulle kinesere og en sulten nordmann.


De sitter å fniser. Diskuterer noe som handler om dem selv, reiser seg og klemmer. Parallellene er ikke milevis fra et godt, tradisjonellt, norsk julebord.
Tre fulle kinesere og meg. Jeg sitter å humrer og nynner på "Klassebildet" mens jeg venter på mat. TakeAway trenger tålmodihet. Resturanten ligger vegg i vegg med hotellet vårt. Kristian og Martin skrur syklene og sidevognene fra hverandre, jeg har fått ansvar for mat.  Strandet i ErlianHot, hovedgrensebyen mellom Kina og Mongolia, har jeg skjønt at ting tar tid. Gjerne i påvente av at det kommer til å ta litt tid etter det har tatt tid.

Ved innreise til ErlianHot letet vi etter et sted å sette opp lavvoen vår. Å finne campingplass var vanskeligere enn å finne Ping. En 25 år gammel taxisjåfør som tutet på oss når vi sto der gatelangs og ikke helt visste hva vi skulle. Ping tok oss til et hotell og til en god natt søvn.


JinFei Ping har vært vår mann i ErlianHot. Vår redning og ankermann. Planene var klare. Vi skulle gjøre noen småærend, prøve å skaffe spiler og greier til syklene, solkrem, småting.  Tre vestlige cowboyer uten språk og retningssans red lekent bak Pings taxi til verksteder og butikker. Den første dagen for forbi. Når vi sto der på grensen, var grensen stengt. 


Dagen etter sto vi der igjen. Grensen og vaktene. Hundrevis av Jeeper. Etter å ha pratet med en hyggelig mongolsk mann som kunne litt engelsk forsto vi at Jeepene var nok en rest fra gamle sovjet. Jeep er tingen. Motorsykkel med sidevogn er det motsatte. Etter å ha ventet i tre timer ved grensen fikk vi informasjonen som satte første spiker i kisten: vi får ikke kjøre inn i Mongolia med syklene, vi må ha Jeep! Jeep eller truck. Vi må ha fire hjul, ikke tre! Vi må ha mer papir og pass for syklene. Vi må ha penger. Vi så det ikke komme.

Etter å ha tatt farvell med Ping ringte vi han igjen og smilende stilte han opp. Vi tok inn på hotell og startet mølla. Som en sliten navbruker som med rynker under øynene leverer det ørtende papiret for å få gjennom sin arbeidsavklaringssak grunnet i sykdom og lyte sitter vi her. Papirmølla har vært drøy. Drøyere enn en boks honning!

Dagene og minuttene har gått. De tre fulle kineserne blir til fire. En kommer fra toalettet og rusjer inn rundt bordet for å spise. Maten er god den. Litt uheldig kan man være, men igjen får man hjelp. Etter ett døgn med ekspressfart i både hue og rævva si(hvordan skriver man delikat om diare og oppkast?) kom hotelleieren til rommet med medisiner. Morten er evig takknemlig. Oppi all ventinga kom også sykdom. Moralen har fått seg en prøvelse her i Erlianhot, men vi har kost oss.


Akkurat som om vi var på hytta har vi drukket baier og pratet om livet. De store ting avbrutt med en latterkule og en fis. Gutta på tur. Morten kjøpte kake og arrangerte kakefest på rommet med samekniv som kakespade. Kristian bakker snakvent og Martin nynner på "Always look on the bright side of life". Vi har ikke kommet så langt, men tross 6 dager i ErlianHot vet vi at vi skal videre. Vi skal, vi må, vi drømmer og lengter. Rastløst runger det et skål på rommet og nok et minutt er forbi.

Fire fulle kinesere og to nysgjerrige gutter. Guttene løper forbi meg og sier beskjedent "hello" og "goodbye". Jeg sitter enda rolig og venter. 20 minutter med bena i kors og koselige melodier surrende i hodet. Stirrer på uroen i taket, som med en bris fra en utkjørt air-condition dingler uten rytme. Beskjeden kom tilslutt. Vi må frakte syklene over på lasteplan festet på Jeep. Kristian og Martin ligger på rygg bak hotellet og skrur av sidevognene for å få dem til å passe tilhengeren. Og jeg venter på mat.

 
ErlianHot har vært positivt. Litt rar av og til, men positiv! Folkene hjelper mer enn de ber om penger. Byen er liten nok til at man kan kjenne seg litt igjen og ta seg fra a til å uten og måtte finne opp kartet på nytt. Mange mongolesere kommer til Erlian for å feste og jobbe og med dette har byen et interessant nattliv. Av rundt 70.000 innbyggere var vi så heldige at vi traff Ping. Vi traff et behjelpelig ektepar som driver hotellet vårt. De har ringt sine venner som igjen hjelper oss med å frakte syklene over grensen. Interessen for oss og syklene er stor. Hver gang vi viser oss på et verksted eller et kontor smiler folk og spørr. Til og med soldater fra hæren har vært borte hos oss for å hilse på. 


Barn kan gjerne noen gloser engelsk og vil ivrig og beskjedent prate litt med oss. Mannfolkene ser på motoren og kvinnfolkene står bak og skuer. Selv om det koker er det faktisk lettere å takle ting når vi er omringet av positiv nysgjerrighet. At vi må forsøke å forklare for hundrede gang at vi er fra Norge og at vi skal kjøre hjem gjør lite. At samtalene ofte ender med at begge parter rister på hodet uten å forstå hverandre gjør heller ikke noe. Smilet er det viktigste. Smilet og et stykke ydmykhet gjør at folk smiler tilbake. Vi er fornøyde.

Maten kommer endelig. Noen kyllingvinger, litt stor-fe kjøtt og nudler. Jeg fikk ikke risen, men jeg driter i det. Vi dekker bordet på hotellrommet og med hver vår tallrikslåde og hvert vårt sett med pinner koser vi oss med maten. Syklene står klare for henting. Mongolia står klar for besøk. Vi må bare vente.

1 kommentar:

  1. Good luck. Sykt finne motorsykkla :)
    Hilsen: Lillebror av Krisitan

    SvarSlett