onsdag 24. august 2011

We're doing it!


Rastløs og med kink i nakken våknet vi på Chinese Box Courtyard Hostel. En ny lapp rives av kalenderen. Den 16ene august. Avreise. We're doing it!
Jentene på hostellet hadde et stort hjerte for oss . Selv om hostellet var overbooket, det var fullt i herberget, fikk vi sove i oppholdsrommet siste natt i Beijing. Litt hardt, men bedre enn å flytte. Lite privat,men koselig i de berømte bøtter og spann! Bedre enn å bli forvist til en stall!
En god klem og gode ønsker for turen.
Jentene på Chinese Box Courtyard Hostel
er om mulig søtere enn mor!
Har vi husket alt? Jeg vet ikke...jo, ja, vi har det viktigste hvertfall!
Forholdet spenning mot glede lå rundt 50-50 da vi kruset ut av Beijing i en liten kortesje med sidevogner. Jason, vår mann på CJ750 verkstedet i Beijing, og hans far og onkel, fulge oss ut av byen og viste vei. Med erfaring, gode råd, store hjerter og giverglede vinket de oss avgårde da vi skulle ta av veien videre nord-vest, på silkeveien, et stykke utenfor Beijing.
Klisje eller ei. Vinden i håret kunne ikke annet enn å provosere frem de største smilene vi har hatt til nå. Etter slettene, etter et overengasjert Beijing møtte vi fjell og storslått natur. Idet vi passerte den kinesiske mur og igjen så hvordan den majestetisk boltrer seg fra fjelltopp til fjelltopp er tanken klar. Det skjer!
Djengis Khan hadde nok større problemer enn oss å ta seg forbi muren og videre fulgte timer på sykkelen i stor trailer trafikk og flotte landskap. Landskap prydet med strømlinjer. Kina har Hardangerutbygging over alt. Man kan neppe slå seg til ro med at det er iøyefallende.

Silkeveien bærer ikke preg av silke. Mye mer vei! Mil med trailere fulle av gods, landsbygd og fabrikker. Og så tasser det alltid en mann eller dame på veien. Midt ute i ingenting. Kristians hjerte klarte ikke å passere en kineser som sto langs veien og veivet. Martin og Morten har sykkelen full, men Kristian har et ekstra sete.
Kineseren fikk låne telefon og fulgte oss et stykke til en bensinstasjon. Språkproblemene er morsomme. Utrolig hva man klarer med bakgrunn fra spillkvelder med fantasi og en kulepenn og notisblokk. Man rekker ikke skyggelegge tegningene, men man klarer lett å bestille bensin, solkrem, myggmiddel, mat, drikke og ting gud og hvermann trenger i dagliglivet.


Etter gode timer på sykkelen når vi tiden for å sette opp camp. Langs riksvei "GIGA" er dette faktisk lettere sagt enn gjort. Vi tar inn på noe som kan minne om en veikro. Det finnes mange av disse langs veien. Kroene kryr av trailersjåfører. De raster langs veien, gjerne for natten og med dette er det tilrettelagt for et liv på veien. Små hotell, resturanter, toaletter og supermarkeder. Ikke store superfakter over disse markedene, men de har litt mat og vann. Det er vel det som er tanken.

Noe som har grodd til vane allerede er skuelyst. Noe som også har blitt en vane er kinesere som ivrig spør og fortsetter å spørre selv om vi snakker til dem på norsk. De er søte. Det tror jeg alle hadde syns. Vi prøver å høre om det er et sted i nærheten vi kan sette opp telt. Vi har kjørt forbi mil med åkre og små landeveier og tenker kanskje at det kan være noe å hente her. Vi spurte dog om de hadde noe i nærheten. 10 meter fra hvor vi stoppet for å spørre er det en liten gressplett. Mellom restauranten og toaletter setter vi opp telt. Kristian brukte brukt dopapir på noe vi i Norge vil kalle et sjeldent skue av lav standard. Vår første natt på veien. Mørket kommer raskt og vi hadde egentlig ikke noe stort valg. Å prøve å finne noe på måfå her er lettere sagt enn gjort!
Huai An er stedet. 220 kilometer vest for Beijing. Selv om vi enda er nervøse for å la ting ligge ubevoktet i teltet må vi spise. Restauranten serverer smaker og konsistenser som utfordrer, men mat er mat når man er sulten. Mette og fornøyde går vi inn i natten og med fuktig teltduk våkner vi opp. Det har begynt å regne. Utstyret skal få sin til nå største test.

Regnet følger oss i mange mil. På et punkt regnet det så hardt at sikten selv bak briller og i ly fra vindskjermen i sidevognen var nær null. Når man da ligger på veiskulderen og brautende semitrailere passerer skjønner man små stressede insekter.

Vi kommer oss ut av regnet og tar av silkeveien for å gjøre noen ærend i Jining før vi kjører videre nordover mot ErlianHot og grensen. Vi trenger å ta ut litt penger og tankene må fylles. Etter å ha spurt på en bensinstasjon om veien til en ATM starter en bølge med hyggelige absurditeter. Kineserne er utrolig vennlige og behjelpelige.

Vi spør etter nudler og får sitte på personalrommet å spise. Martin blir geleidet i taxi til en minibank sammen med en av de smilende damene ansatt på bensinstasjonen. Hun betaler taxien og forklarer gjennom en ordbok at det er "My pleasure". Vi fyller tankene. Gjennom å først fylle på kanne, så i syklene. Det er vist "Bo Hao" å fylle rett på tanken! Vi er klare til å gå, men stopper 10 meter unna for å ta oss en røyk. En annen motorsykkel med sidevogn stopper. det går to minutter og over hundre mennesker står rundt syklene våre.

En tropp på 13 sykler med kinesere er selv på tur mot ErlianHot. Selv med deres langt mer moderne utrustning av sykler,dingser og dupeditter undertegnede skjønner er bra, er det vi som blir midtpunktet. Utrolig! I dette møter vi også en Chang Jian "ekspert". Han er deres mekaniker og har selv stor erfaring med Chang Jian 750. Våre sykler.
Med logoen til syklene printet stolt på t-skjorten sin smiler han og ønsker oss god tur.

Vi passerer inn i Indre Mongolia. En provins i Kina som sydlig følger store deler av grensen mellom Kina og Mongolia. Vi får ikke lenger kjøre på hovedveien og blir henvist til det vi kalte "gamleveien", men som er en liten sidevei som følger hovedvei og toglinje opp mot grensebyen Erlianhot. Det bærer oppover. I høylandet. Til flate, men grønne sletter. En slags beskjeden krysning mellom Jæren og Hardangervidda. Her begynner vi å skjønne hva vi står opp mot av opplevelser. Det var alt. Alle de riktige følelsene man tenker at man kanskje kan få på en slik tur. God temperatur, herlig vær, god vei. I syv tiden tok vi av veien og fulgte en jordvei et stykke bort og inn mot et fjell. Ved foten av fjellet, gode 1500 m.o.h, slo vi opp telt med en liten landsby noen hundre meter unna som nærmeste nabo. Igjen blir vi møtt. Folk fra landsbyen kom bort for å hilse på. Gjeteren, som var på vei hjem med sauene sine, lot hundene styre sauene for å si hei. En mann fra landsbyen kom med kokt vann til oss. Sammen med stekte egg og bønner varmet på primusen vår var dette en god bekreftelse for oss at vi gjør noe riktig. Himmelen kaster mot oss en fantastisk solnedgang og vi får puste ut. På en reise hvor vi enda har noen steg å klatre på læringskurven er dette trygghet. Med gode 240 kilometer i ryggen på dagens etappe, fulgte en ro og en fredfull god følelse med oss ned i soveposen.
Fra høylandet kommer vi oss videre i strålende vær dagen etter, men denne dagen skal vise seg å halte mer enn den forrige. En ting er regnet, en annen ting er syklene. Etter 60 kilometer hører vi ulyd.

Utdrag fra Mortens dagbok:

"Så begynte det! Idet jeg sa til Martin at vi nå har fått alt opp å gå, røyk en spile på hjulet. Det viste seg å være 8. Startet arbeidet med å bytte ut. Martin ville skifte sitt bakdekk. Ut av ingenting - mekanikeren til de 13 syklene, og den motorsykkelen med sidevogn vi møtte igår stoppet ved oss. Utrolig! Mekanikeren, tannløs og snill, hjalp med å skifte dekk - mener at reservehjulet var "fake". 3 timer midt på en høylandsslette i ingenmansland. MASSE folk som kom innom. Tilsammen hvertfall 100+noen hester på lasteplan. Varme, sultne, trøtte kom vi oss videre...300 meter og ammokassen til Kristian faller av"
Det var en opplevelse. Slitsomt, men en opplevelse. Det slår meg at uansett hvor vi er, er det folk. Det var til og med folk som tok taxi fra landsbyen som lå en mil unna for å komme å se! Vi skiftet 8 spiler og ett nav på det ene hjulet.

Etter en stopp og stresstest peilet vi oss inn mot ErlianHot. Vi bestemte oss for å kjøre til vi kom frem, selv om det ville bli mørkt. Igjen møtes vi av noe så majestetisk at det er vanskelig å finne ord. Det mest spektakulære maleri av en solnedgang.

Utdrag fra Kristians dagbok:

"Slettelandskapet de neste timene er noe av det heftigste jeg har sett! Flatt så langt øyet kunnen se, i alle retninger. Himmelen, fargene, vinden og lyden av motorsykkelen gjorde dette til en opplevelse jeg aldri vil glemme. Balsam for sjelen!"
Kristian snakker om det enda. Det var ikke kaldt, det var ikke varmt, det var helt perfekt. Det var herlig! Helt rått!

Helt rått var derimot ikke møtet med ErlianHot. Det var et sultent møte. Vi stoppet på en bensinstasjon etter å ha sett oss rundt etter et mulig sted å sette opp telt. Nudlene var som bensin. Den lille nye energien brukte vi på å rote litt rundt i sentrum før vi møtte JinFei Ping, en 25 år gammel taxisjåfør fra himmelen. Med Pings hjelp tok vi inn på et hotell for 50 RMB perr hode (Rundt 45 Norske). Det var godt, det var trygt igjen. Med litt mat innabords etter et gateresturantbesøk roet mørket oss ned til en ny natt. Mongolia og grensen. Det er det som står på tapetet.

5 kommentarer:

  1. Utrolig fine bilder altså !!
    Anja Elmine :)

    SvarSlett
  2. Utrolig kjekk lesing folkens:-) Husk å tenke sikkerhet og ta vare på hverandre! "Alt e bare gøy å is hjelper mot alt" er er lur frase:-) Gleder meg stort til neste innlegg fra dere;-)

    SvarSlett
  3. FANTASTISK! Koser meg veldig med bildene her jeg sitter grønn av misunnelse. En livsdrøm har begynt å boble!

    SvarSlett
  4. Dokke e goe. Stå på å lykke t vidare :)

    SvarSlett
  5. heeei gutta eg ser paa bildane å ser at stemingen e på topp , morten dei fotoane dine e bare nydelige , meg å fredrik bredeli sidde hher å snakke om dokke å håbe at dokke har det bra , lev livet og kkos dokke , nå ska meg å tormod snart avgårde på tur enten t mexico eller någe :p bare der e varme .sol å surf , glede meg t å se dokke igjen

    SvarSlett